Mitt navn er Radio

Oversentimental heltehistorie fra amerikansk fotballmiljø.

FILM: «Basert på en virkelig historie» er merkelappen filmselskapene pleier å klistre på filmer av typen «Mitt navn er Radio». I dette tilfellet er «virkeligheten» ikke helt virkelig på vesentlige punkter.

Regissør Michael Tollin har latt seg inspirere av en i amerikansk sammenheng nokså berømt historie fra magasinet Sports Illustrated. Den handler om den mentalt tilbakestående mannen James Robert Kennedy, alias Radio, som ble hjulpet fram til en slags maskotstatus ved fotballaget på en videregående skole i en småby i Sør-Carolina. Radio var svart, og hans ambivalente forhold til sportsgutta og deres trenere begynte i 1964, altså i epoken da borgerrettighetskonfliktene var på det mest brennbare i USAs Sørstater.

Denne delen av virkeligheten er helt fraværende i Tollins versjon, der han har skåret unna enhver hentydning til rasisme ved å legge filmen til 1976, da Jimmy Carter ble valgt til president. De små krusningene av motstand mot Radios (spilt av Cuba Gooding jr.) rolle i fotballaget er her glasert i melis og servert i spiselig form på et kakefat. Ed Harris gjør en forsøksvis usentimental innsats som lagets trener og Radios mentor, Harold Jones. Men hele prosjektet trues dessverre av en oversentimental Hakkespett-mentalitet som nærmer seg det programmatiske.

Tonen er så tåredryppende familievennlig at det går på troverdigheten løs.