Mobbing på Steinerskolen

Barn og foreldres rettigheter trues etter en dom i Bergen der trakasering av barn på Steinerskolen aksepteres fordi skolens intensjon er god.

DAGBLADET HER nå gående en svært interessant serie med artikler om Steinerskolen. I disse artiklene er det tatt opp en rekke prinsippielle utfordringer skolene står ovenfor. Utfordringer som for en tid tilbake også kom til uttrykk i en rettssak i Bergen tingrett. Et foreldrepar gikk her til sak mot Steinerskolen i Bergen for å få oppreisning og erstatning i forbindelse med skolegang, der undertegnede var sakkyndig vitne. Foreldreparet mener at deres sønn har blitt utsatt for mobbing, trakassering og ekskludering fra fellesskapet i skolen og klassen. Det er skolen og lærerne gjennom sin organisering og gjennomføring av opplæringen som har bidratt til denne utestengelsen av gutten. I rettsdokumentene framgår det at gutten i lange perioder ikke har fått delta i undervisning i klassa, når han har vært inne i klassa har han måttet sitte alene mens de andre elevene har sittet to og to, læreren har ikke feiret guttens bursdag, han har blitt nektet adgang til skolen over kortere og lengre tid, fått beskjed om at han ikke kan få være sammen med andre elever før han oppfører seg bra o.l.. Etter femte klasse måtte gutten slutte ved Steinerskolen etter sterkt påtrykk fra lærerne og skolens ledelse. Gutten har ikke hatt læringsmessige problemer, men en atferd som har utfordret Steinerskolen sterkt. Skolen er også tildelt ekstra ressurser til spesialundervisning for å kunne gi gutten et bedre opplæringstilbud. Disse ressursene er imidlertid ikke forvaltet i samsvar med lov og regelverk. Etter en klage fra foreldrene ble dette påpekt fra både Utdanningskontoret i Hordaland og fra Udannings- og forskningsdepartementet.

RETTSAKEN varte i en uke og det ble ført en rekke vitner fra begge parter. Det store flertallet av sakkyndige uttrykte sterk kritikk til hvordan skolen hadde håndtert denne saken. I dommen taper imidlertid foreldrene på alle punkter, og de blir også tilkjent alle saksomkostninger på samlet omlag 800 000 kroner. Saken og dommen er av svært viktig prinsipiell interesse, og gir samtidig en rekke signaler til foreldre til barn med eventuelle problemer i skolen. I dommen uttrykkes det at skolen ikke lykkes med sitt pedagogiske opplegg, og at det ble et uheldig resultat. Også saksøkte er enig at eleven ikke fikk nødvendig hjelp ved skolen. De faktiske hendelsene med ekskludering av eleven er det heller ikke uenighet om. Likevel frifinnes saksøkte fullt ut. I dommen er hovedargumentet for dette at skolens intensjon var god. «Det har vært skolens intensjon å søke å hjelpe x på best mulig måte for å få ham til å fungere i skolesituasjon». Slik uttrykkes det at når skolens og lærernes intensjon er god så har det ingen betydning om resultatene er dårlige, og i dette tilfellet skadelig for et barn. I dommen påpekes det også at opplegget for spesialundervisning ikke var i samsvar med lov og regelverk. Men ut fra en totalvurdering skrives det i dommen at: «Skolen håndterte også denne saken på en forsvarlig måte». I forhold til barns rettigheter i skolen kan altså gode intensjoner, i følge denne dommen, gi grunnlag for å legge lov og regelverk til side.

I PRAKSIS VIL dette si at om vi ettertid kan påberope oss at vi ønskede det beste for barnet så er det samme hvilke virkemidler vi har tatt i bruk. I andre lovverk omkring barn er de faktiske forhold motsatt. Når barnevernet gjennom vedtak i fylkesnemdene tar omsorgen for barn fra foreldre, så gjør de det ut fra hva foreldrene faktisk har utført av handlinger i forhold til barnet. Mange av disse foreldrene vil også si at de gjorde det med de beste intensjoner. De ønsker som regel sin barn alt godt. Men det holder ikke fordi det er handlingenes konsekvenser for barnet som er avgjørende. På samme måte er det i Norge forbudt å slå barn. Grunnen til dette er at det kan være skadelig for barn. Men mange foreldre hevder å ha slått sin barn av kjærlighet eller med de beste intensjoner. Barns beste bedømmes derfor ikke ut fra hva voksne har som intensjon, men ut fra handlingenes konsekvenser for barn. I denne dommen i Bergen tingrett er det motsatt, og det bringer etter min mening inn en helt ny forståelse av hva barns rettigheter innebærer.

Steinerskolen og lærerne der har ikke anvendt den kunnskap vi i dag har om atferdsproblematikk og hvordan slik atferd bør møtes i skolen. De har både systematisk og gjennomgående gjort hva vi ut fra forskning vet ikke gir gode resultater, og som vi vet ofte er til skade for barn. De profesjonelle, her lærerne og skoleledelsen, har ignorert den kompetansen som finnes innenfor fagfeltet de selv bør betrakte seg som en del av. I denne saken er det ikke bare lærerne og Steinerskolen som ignorer kunnskap, også dommeren vet tilsynelatende mer om atferdproblemer enn det den samlede nasjonale og internasjonale forskningen vet om feltet. Dommeren skriver at det «viktigste hindret» for å kunne iverksette adekvate tiltak, og dermed indirekte årsaken til atferdsproblemene, «har vært foreldrenes manglende tillitt til skolen og lærerne». Ut fra forskning vet vi at det er en rekke ulike faktorer som forklarer atferdsproblemer. Foreldre kan være en slik faktor, men da er det oftest knyttet til forhold som ettergivende oppdragerpraksis, avvikende verdier, rusproblematikk, psykiske problemer o.l. Foreldres mistillit til skolen er ut fra forskning ikke en faktor som er med på å forklare atferdsproblemer. Dessuten har foreldrene i denne saken heller ingen andre kjennetegn som ut fra forskning kan forklare atferdsproblematikk.

DOMMEN UTTRYKKER en gjennomgående ignorering og underkjennelse av pedagogisk og psykologisk kunnskap om barn og opplæring. De sakkyndige vitnemål i rettsaken er ikke nevnt med ord i dommen. Her blir trakassering av barn akseptert fordi Steinerskolens intensjon var god, og dommeren kan la privat synsing om årsaksforhold gå foran forskning på feltet. Etter min mening er dette en dom som, om den blir stående, kan få store konsekvenser for både barn og foreldres rettigheter i og utenfor skolen. Hvis det er slik at intensjonene bak en handling kan rettferdiggjøre handlingens negative konsekvenser, så har barn og foreldres rettigheter i dagens lovverk liten reell juridisk betydning.