Moden manns pop

Raust og varmt fra vår første virkelige popstjerne.

CD: For mer enn 30 år siden var Jahn Teigen Norges første virkelige popstjerne og den som sterkest bidro til å åpne landets kulturinstitusjoner - NRK, film, teater - for det nye musikkuttrykket. Plukker du vekk alt Teigen-relatert fra norsk pop- og underholdningshistorie, åpner det seg et krater.

Akkurat det er vel verdt å ha i bevisstheten når Teigen fra nå av, og i forhåpentligvis mange gode år videre, nok en gang må være pioner i å definere en ny sosial rolle i Norge: Den aldrende popstjerna. Med «Utkledd som meg selv» - en tittel som bærer bud om erkjennelse - tar han et første steg som lover godt, både for ham og for oss som har Jahn Teigen på godt og vondt som et eget spor på livets soundtrack.

Musikalsk nyskapende er Teigen anno 2003 rett nok ikke. Men som en durkdreven og entusiastisk gjenbruker av 30 års melodiøs pop, er han stadig i stand til å smi strofer og vendinger som umiddelbart klistrer seg til minnet. Tekstlig er han ujålete og muntlig på norsk, og som vanlig gyver han løs på de store, eksistensielle temaene med en naiv miks av hverdagsbilder, filosofiske klisjeer og noen gullkorn. Vokalt er han i likhet med Tom Waits, Bob Dylan og Ole Paus sin egen referanse, her er det formidlingen, ikke skjønnsangfaktoren som teller.

Men tvers igjennom, og viktigst av alt: «Utkledd som meg selv» er med sin varme, rause menneskelighet ei plate som rører. I all sin uhip-het har den «et vakkert hjerte», som Herodes Falsk skriver i en av tekstene, og mange kommer til å oppdage det utover vinteren.