Mona Lisa Smile

Julia Roberts i malplassert rolle som lærer mot strømmen.

FILM: Wellesley College er en av de mest prestisjefylte utdanningsinstitusjonene for kvinner i USA. Hillary Clinton gikk der i 60-åra, Madeleine Albright i 50-åra. «Mona Lisa Smile» foregår i 1953. Snobbeskolens daværende mål var ikke å utdanne framtidas ledere, men koneemner for framtidas ledere.

Inn fra venstre, fra det mer bohemaktige Berkeley i California, kommer kunsthistorilæreren Katherine Watson (Julia Roberts). Hennes store ambisjon blir da å overbevise de gryteferdige nebbenosene i klassen (Julia Stiles, Kirsten Dunst, Maggie Gyllenhaal, Ginnifer Goodwin m.fl.) om at livet er mer enn mann, barn og villa. Dette utlegges raskt som en feministisk versjon av «Dead Poets Society», og vi skjønner umiddelbart hvordan det skal ende: At moderne likestilling vinner over konservative konvensjoner.

Filmens problem er ikke bare at den er forutsigbar inntil det uspennende. Som stilstudie over de bemidledes smak og kultur på 50-tallet er den ganske dekorativ, om enn klisjéfylt. Men å putte Julia Roberts i rollen som skolens eneste representant for en alternativ kultur, som eneste subversive kraft, holder simpelthen ikke vann. Søte, vakre Roberts vinner nok alles hjerter når hun flasher sitt tannhvite smil, men hun gestalter Katherine Watson-karakteren altfor tannløst til å gjøre henne troverdig. Det skal mer til for å revolusjonere en amerikansk kostskole.