GIR GASS: «Å ta amfetamin når man samtidig går på antipsykotika, er som å gi full gass på en bil som har bremsene på», skriver kronikkforfatteren. Foto: Jon Eeg / NTB Scanpix
GIR GASS: «Å ta amfetamin når man samtidig går på antipsykotika, er som å gi full gass på en bil som har bremsene på», skriver kronikkforfatteren. Foto: Jon Eeg / NTB ScanpixVis mer

Moralistisk medisinering

Det moralistiske skillet mellom ulike typer medisiner mot psykose må bort.

Debattinnlegg

Livet i rusbruk handler om skam og ydmykelse, også i psykisk helsevern, selv om personalet egentlig ønsker å hjelpe.

Når rusbrukere med psykisk lidelse blir innlagt på akuttpsykiatriske avdelinger, kan de bli medisinert med medisiner de ikke vil ha og fratatt medisiner de føler at de er avhengige av.

De er ofte gjengangere, diagnostisert med en eller annen form for psykose. Fagfolkene prøver å skille mellom langvarige psykoselidelser som behandles med medisin mot psykose (antipsykotika) og kortvarige rusutløste psykoser. Dette skillet viser seg å være vanskelig.

Felles for pasientene er fysisk og psykisk smerte, noe jeg har observert gjennom forskningsarbeid i psykiatrisk avdeling. De er slitne, utkjørte, plaget av angst og mangel på søvn. Noen kryper nesten opp etter veggen og ønsker morfinpreparater eller «benzo», som er en forkortelse for en type beroligende, vanedannende medisin. De får det som regel ikke, i alle fall ikke i den dosen de trenger.

Dette blir oppfattet som «nei-medisin» i psykiatrien. «Ja-medisin» er antipsykotika. Dette handler ikke bare om medisinenes farmakologiske virkninger, men også om et moralistisk skille mellom det å være en «uvillig» narkoman og en samarbeidsvillig pasient.

Medisinsk standardbehandling for psykose er antipsykotisk medisin, som for eksempel Zyprexa og Risperdal. Disse virker på forskjellige signalstoffer i hjernen, særlig gjennom å blokkere stoffet dopamin, som er viktig for å regulere lykkefølelse og velvære. Den gunstige virkningen man ønsker å oppnå, er å slå ut hva man kaller hallusinasjoner og vrangforestillinger.

Å blokkere dopaminets virkning gjennom antipsykotika, er å gi rusbrukere det de ønsker minst. De forteller at hodet blir fylt med bomull, kroppen blir urolig, tunga vokser, tankene blir sløvet og følelsene avflatet. Personalet har også erfaring med de ugunstige virkningene. En uttalte for eksempel: «Når vi gir dette, ser vi at nedturen kommer som et smell. Pasientene kan bli mye verre. De mister søvnen, blir urolige og begynner å sikle».

Denne erfaringen er ikke tatt ut av lufta. I pasientutgaven av Felleskatalogen står det at vanlige bivirkninger av Risperdal er hodepine, søvnløshet, sikling, stiv nakke og stramme muskler. Det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet «British Journal of Psychiatry» skriver på lederplass i 2012, at de gode virkningene av antipsykotika er overvurdert og at bivirkningene er undervurdert. De spør om det er på tide å la pasientene få velge selv.

Noen rusbrukere velger å ta disse medisinene, fordi de føler det hjelper på tankekjør. Andre sier de blir påtvunget medisin som oppleves vondt. Det er en grunn til at rusbrukere kaller medisinen for «apedop» og at den ikke sirkulerer på det illegale marked.

Legemiddelet Zyprexa har i tillegg noen andre alvorlige bivirkninger, som ekstrem vektøkning og fare for utvikling av diabetes. Det viser seg også at langvarig bruk av antipsykotika er assosiert med hjertesykdom, spesielt når det gjelder mennesker som røyker, noe de fleste av denne pasientgruppen gjør.

Likevel er disse legemidlene foretrukket i behandling av mennesker som er diagnostisert med psykose-lidelse og rusproblemer. Pasienter oppfattes som samarbeidsvillige når de tar «ja-medisinen». Mange forsøker imidlertid å «lure» personalet ved å kaste den i toalettet. Noen tar den for å få «benzo» som belønning.

Det oppstår et moralistisk skille mellom dem som følger helsevesenets behandlingsregime, og de som motsetter seg. Mye tvang i psykiatrien handler om dette spenningsfeltet. Personalet vil overtale pasientene til å ta antipsykotika, mens de selv vil ha «benzo» og morfinpreparater.

Det betyr ikke at det er uproblematisk å gi pasienter det de vil ha. Midlene er sterkt vanedannende og mister effekten etter ei tid, slik at kroppen stadig krever stadig høyere doser. Men hvorfor denne firkantheten?

Det finnes muligheter til «legemiddelassistert rehabilitering ved opiodavhengighet» (LAR), men terskelen er høy. Mange rusbrukere faller utenfor disse organiserte programmene. De blir ofte kasteballer mellom psykiatri og rusmiddelbehandling.

Jeg har møtt mennesker som har grått i fortvilelse og abstinenser. De fortalte om et liv med selvmedisinering i form av «benzo» og andre «nei-medisiner». Amfetamin ble brukt for å oppheve virkningen av antipsykotika. Å ta amfetamin når man samtidig går på antipsykotika, er som å gi full gass på en bil som har bremsene på.

Når rusbrukerne har vært en stund på kjøret, er de så slitne at kroppen trygler om søvn og hvile. Da banker de på den psykiatriske døra for å be om hjelp, for der finnes også omsorg, empati og forståelsesfulle, hjelpevillige mennesker. Ofte føler imidlertid hjelperne like stor avmakt som pasientene.

Noen ganger blir pasientene levert av politiet. Som en av de ansatte sa: «De vil inn, men får ikke lov. Så finner de på noe sprøtt slik at politiet blir nødt til å gripe inn». De blir imidlertid sjelden liggende der lenge. Når abstinensene og russuget river i kroppen, ringer de til kontaktene sine utenfor sykehuset for å få tilførsel av lykkefølelse og velvære i form av amfetamin, «benzo», morfin eller heroin, ofte en blanding.

Helsepersonell synes dette er vanskelig. Jeg spør: «Hvorfor ikke gi dem det de ber om, slik at de kan få roet seg ned?». De svarer: «Da hadde vi hatt en kø av narkomane som vil inn her. Vi kan jo ikke være en utleveringssentral for dop. Det må ikke bli et hotell her».

Dette er en forståelig tankegang, men rusbrukerne opplever det som ydmykende å tigge om innleggelse, omsorg, «nei-medisiner» og hvile.

Vi bør få bort det moralistiske skillet mellom typer medisiner og møte rusbrukere med psykisk lidelse der de er. Det innebærer mer dialog, mer medbestemmelse i egen behandling og ordninger som tillater nei-medisiner ved akutte kriser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook