Moralske røyksignaler

Den største overraskelsen er at «Den siste revejakta» faktisk ikke er særlig morsom.

Stonerfilm eller slackerkomedie, ofte bekymringsløse og uskyldige komedier som i korthet handler om å ruse seg mye og ofte, er begreper som blir brukt i forbindelse med «Den siste revejakta». Kompisfilm er et annet.

Det siste stemmer absolutt, det første er langt fra virkeligheten. Filmen som sparker i gang den norske kinohøsten har riktignok en del dophue-humor i starten, men ender som et klassisk krimdrama med tydelig uttalt moral.

Katt og kaniner

Filmen er basert på Ingvar Ambjørnsens roman fra 1983 og handler om overgangen fra de optimistiske og naive 70-åra, til de mørkeblå og kyniske 80-åra.

Den handler også om kameratene Carl og Robert (Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch), som lever av å selge hasj og lever for å røyke det.

De er glade amatører, naive småfisker som lett lar seg bruke i et kynisk spill iscenesatt av de store haiene.

Drømmen er et kollektiv på landet, et Nirvana komplett med katt, kaniner og et enormt drivhus fullt av grønne planter. Slik går det selvfølgelig ikke, historien tar en brutal og uventet vending når gutta finner kjæresten til Robert kald og stiv, med en sprøyte i armen.

70-tallsfest

«Den siste revejakten» er slett ingen dårlig film, men likevel er det beklagelig at den glipper når en er så fra å treffe full blink.

Ta musikkbruken for eksempel. Vi trenger ikke overtydeliggjøringen låtvalget som «Golden Years», «Rock’n’roll Suicide», eller «I Can See Clearly Now», skaper. Det filmen derimot kunne trengt var bedre lydarbeid.

Iblant er det praktisk talt umulig å skjønne hva Kristoffer Joner sier.

Deler av miljøbeskrivelsen er også så karikert at troverdigheten svinner. I stedet melder følelsen av at noen har gått i klesskapet til mor og far for å gå på 70-talls fest seg litt for ofte.

Conradi imponerer

Heldigvis har også «Den siste revejakta» kvaliteter, faktisk så mange at man langt på vei er villig til å se gjennom fingrene på feilskjærene. Det er ingen tvil om at regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen («Izzat», «Varg Veum: Bitre Blomster») er en dreven personinstruktør.

Selv om det er plottet som raver høyest, får han sammen med de rutinerte filmskuespillerne Cleve Broch og Joner fram karakterenes utvikling, hvordan de etter hvert kommer ut av tåkehavet, men likevel bevarer et snev av idealisme. «70-tallet er over, det er ingen som tror på drømmene dine lenger», sier Robert når hasjrøyken har lagt seg og den brutale hverdagen melder seg. «Jeg gjør», svarer Carl. Og vi tror ham.

Den som virkelig overrasker på skuespillersiden er Kåre Conradi i skurkerollen.

Han er ikke mange minutter på lerretet, men klarer likevel langt på vei å dominere store deler av filmen. Imponerende.

Tradisjonell

De som forventer en småanarkistisk «hø-hø-hø-dødsfett-å-være-stein-komedie», slik deler av markedsføringen leder oss til å tro, vil bli skuffet. For ærlig talt, hvor morsom kan en film bli der kjæresten til hovedpersonen blir drept ti minutter inn i handlingen, og resten av intrigen dreier seg om det?

«Den siste revejakta» er et ganske velgjort, tradisjonelt krimdrama.

Budskapet er også av det tradisjonelle slaget: Forbrytelser lønner seg aldri, avkriminalisering av hasj vil demme opp for bruken av sterkere stoffer og den gylne middelvei er løsningen. Måtehold, altså.

Så vet vi det.