Mørk, mørkere Michael Krohn

Noen blir mildere med åra. Ikke Michael Krohn (47). Han synes verden er nådeløst fascistisk, og sier de rike kan puste lettet ut.

Folk ser på naturen, og synes det er fint. Vi legger en sukkerlake over alt sammen, og forskjønner det. Jeg ser bare det nådeløst fascistiske i det - for hvis man ser helt kaldt på det, så er det bare de sterke som spiser de svake, sier Michael Krohn.

Den levende rockelegenden er i verbalt toppslag, og drikker svart kaffe med den ene hånda, og rød Coca-Cola med den andre:

-  Så har man seg kanskje litt med hverandre, men det er bare for å skape nye avkom som vil spise eller bli spist. Det er mitt livssyn.

Krohn forklarer på inn- og utpust.

-  Sånn er det i pengesamfunnet også, og i barnehagen - men vi må hele tiden kjempe mot det for ikke å havne tilbake i jungelen. I utgangspunktet er vi helt fucked.

-  Det er ganske misantropisk, skyter fotografen inn.

-  Jeg kan ikke se annet enn at det er realisme. Alt det andre er bare makeup.

Michael Krohn er klar med en ny plate med bandet Easy Riders. Albumtittelen, «Oslo City Blues», viser til det å være fattig i et rikt land, og tekstene på plata handler om vinnere og tapere. Han har akkurat analysert en av låtene - «Tidløs», som beskriver naturen slik den er - sett med Krohns blikk. Han smiler bredt med smale øyne når han skal forklare hvordan plata som helhet vil kunne oppfattes:

BLAFF: Alle låtskrivere har sine kjepphester. Michael Krohn sier kjærlighet, død, framtidsangst og små blaff av lykke, er hans gjentakende temaer - de er også tydelige på hans nye plate med Easy Riders: «Oslo City Blues». Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

-  De som er fattige kan riste på hodet, mens de som er rike kan puste lettet ut.

NOE FOR enhver, med andre ord. De som kan sin Raga Rockers, vil kjenne igjen Krohns galgenhumoristiske syn på en kynisk verden. De vil kanskje tenke på låter som «Noen å hate», «Ekspander eller dø» og «Når knokler blir til gelé». Disse ble imidlertid skrevet av en ung mann som kunne lene seg tungt på myten om opprørsk og desillusjonert ungdom. For en voksen mann på 47 år i Norge i 2007 er det en mer vrien oppgave å beskrive en følelse av underlegenhet, av lengsel etter trygghet og vemodig misunnelse. Og å gjøre det med troverdighet.

-  Sammenliknet med andre deler av verden, er ikke fattigdommen i Norge noe å snakke om, forklarer Krohn og fortsetter:

-  Men å være fattig i et land som er så rikt, det skaper en del problemer og vanskelige følelser, sier han.

Selv har han vært litt i begge leirer.

-  Som rockmusiker går inntektene veldig opp og ned. Jeg har valgt det sjøl. Nå har jeg det ganske bra, men det er klart at jeg har vært konfrontert med fattigdom noen ganger. Hadde jeg vært stinn av gryn, så hadde jeg sikkert ikke skrevet disse låtene. Skal du skrive, er du avhengig av å se en konflikt. Hadde jeg ikke opplevd det som konfliktfylt å leve, så hadde jeg ikke skrevet musikk.

KROHN HAR flere musikalske prosjekter gående. Easy Riders-plata blir etterfulgt av en Raga Rockers-plate seinere i år. Bandet går i studio til sommeren. En vanlig jobb har han innsett at han ikke kommer til å gro fast i.

-  Jeg har jobbet med alt, spør meg heller hva jeg ikke har gjort, utfordrer Krohn.

-  Har du kjørt truck?

-  Jeg har truckførerbeviset, jeg veit bare ikke hvor det ligger hen, sier Krohn og ler.

-  Hver gang jeg prøver å slutte med musikk, tyter det ut 10-12 nye låter som jeg har lyst til å gi ut, sier Krohn og fortsetter:

-  Det er en trøst å skrive låter. Jeg kommer meg litt bort fra det virkelige livet, og føler meg for en stakket stund ikke som en taper.

-  Taper?

-  Noen ganger føler jeg meg litt som en taper. Men ikke hver dag. Det å skrive hjelper, for det føler jeg er noe jeg kan sånn rimelig bra.

-  Hva blir du glad av?

-  Av å realisere meg sjøl. Av å skape ting og være kreativ, sier Krohn og venter litt før han skynder seg med på legge til:

-  Men også å være sammen med kjæresten og være på fest med kompiser. Alt som kan få meg til å glemme at livet er jævlig. Hæ, hæ, hæ.

Han oppsummerer:

-  I mangel av en dypere mening med livet så holder jeg fast i de håndfaste, hedonistiske tingene. Jeg tror ikke på Gud eller noe slikt. Selvfølgelig skulle jeg gjerne likt at du kunne spise deg mett en gang for alle, at du ble glad for all framtid. Men sånn er det ikke. Livet består av tomhet og depresjoner, og det nytter ikke med noe kunstig hjelp. Du må bare kjempe deg ut av det.


PÅ DETTE
tidspunktet i intervjuet begynner vi å sammenlikne «De fire store» i norsk rock - Raga Rockers, Dum Dum Boys, Jokke og deLillos. Føler han slektskap med sistnevnte tekstmessig?

-  Nei, han er blå. Jeg er mer depressiv og grå.

Vi prøver oss med Jokke i stedet.

-  Jeg er nok mørkere enn Jokke. Hans styrke var nærheten, mens jeg like godt kan skrive en låt om det fæle i naturen, skjønner du? Han var nede på gata, og beskrev det så utrolig godt og med en fantastisk tilstedeværelse. Det er nok også grunnen til at han har så stor appell, sier Krohn og drar litt på det før han legger til:

-  Men jeg er bare mørkere tekstmessig. Han hadde nok mer problemer enn meg. Han rusa seg fordi han ikke orka å forholde seg til verden utenfor, og delte døgnet opp i fire drikkeperioder sånn at det gikk i ett. Sånn har ikke jeg det, heldigvis. Jeg liker å drikke meg dritings med kompiser i helgene, men mandag til fredag er jeg helt streit. Og jeg liker det sånn.

Kjærlighet, død, framtidsangst og små blaff av lykke, er det han selv summerer opp som de gjentakende temaene. Tittelen på noen av låtene på denne plata røper at han fortsetter i samme retning: «Så sliten», «Du er en taper» og «Nå kommer straffen». Han avfeier at han er en melankoliker.

-  Å skrive om se på at det regner ute, at det er fint og trist med høstløv på bakken - det synes ikke jeg er noe interessant. Melankoli er overhodet ikke noe jeg forbinder med mitt forfatterskap. Jeg er mye mørkere, det er mer brutalt, sier Krohn som også er kunstmaler, og snakker mer i farger:

-  Jeg maler røde bilder, ikke blå.

Han unngår blånyanser i musikken, også.

-  Når jeg spiller akkorder på gitaren, så dropper jeg den strengen som bestemmer om det blir dur eller moll. Det er det som skaper Raga-soundet. I Easy Riders er det en som spiller tangenter, og jeg måtte be ham slutte å spille de tonene, sier Krohn og ler.

NORSK MUSIKK er etter hvert full av voksne menn, men Krohn er ikke som andre voksne. Han er fortsatt i utfordrerposisjon, og vokser tilsynelatende aldri fra det. Nå lager han musikk sammen med folk som kunne vært barna hans, og han må nok venne seg til at folk mer og mer kommer til å se opp til ham som rockens «grand old man». Det er en type sentimentalitet Krohn ikke er fortrolig med, og han gjør selvfølgelig sitt beste for å trekke ned forhåpningene.

-  Hvis noen ser opp til meg, blir de nok skuffa. Det er ikke noe mer høyverdig å skrive låter enn å skru på motorsykler. Det er bare noe vi gjør før vi venter på døden. Det er jo bare tidtrøyte, alt sammen, sier han og konkluderer:

-  Jeg er bare en bikkje: Jeg spiser, driter og sover.