Mørkt og vakkert

Morvern Callar våkner første juledag ved siden av et blinkende juletre og en kjæreste som har tatt livet av seg.

FILM: Hun er i 20-årsalderen og jobber i grønnsakdisken på et supermarked et sted i Skottland. På PC-en har kjæresten etterlatt henne et avskjedsbrev og manuskriptet til en roman han har fullført.

Lynne Ramsay, også kjent for «Rottefangeren», har laget «Morvern Callar» fra samme miljø, men basert på den unge skotske forfatteren Alan Warners debutroman. Filmversjonen handler ikke så mye om hva Morvern (Samantha Morton) gjør og sier. (Hun sender manuset til et forlag i sitt eget navn, parterer liket og begraver det i høylandet, reiser på pakketur til Spania.) Derimot formidler den suggestivt en stemning av gråsvart håpløshet, lave forventninger og kjedsomhet der eneste fluktrute går via en uhemmet dop- og klubbkultur. Dette er britisk sosialrealisme på sitt mørkeste.

Men Morverns person er et fascinerende lys i tristessen. Hun besitter en stayerevne som gjør at hun skrangler seg gjennom det uforutsette. Der venninnen Lanna (Kathleen McDermott) får hetta i møtet med det ukjente, børster Morvern av seg støvet og går trøstig videre. Samantha Morton leverer et overbevisende portrett av en uutgrunnelig rollefigur.

Minst like overbevisende som de mørke, tette bildene er filmens lyddesign. Musikken er vesentlig, men den bevisste bruken av kontentum er spesielt effektiv. Summende insekter på full styrke veksler med voldsom housemusikk, og gjør opp for mangelen på dialog. En liten detalj: Kjæresten spilte inn en kassett, «Music For You», som han etterlot henne og som hun er koplet til på walkmanen som ei livline. Av og til høres lyden slik Morvern hører den, i neste øyeblikk er det flat walkmanstøy slik sidemannen hører den. I sannhet en rocka film.