ABELS KVELD: Lene Marlin (med ryggen til) hadde kveldens beste tolkning da Morten Abels (nr. to fra høyre) låter hadde hovedrollen i «Hver gang vi møtes» på TV2. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
ABELS KVELD: Lene Marlin (med ryggen til) hadde kveldens beste tolkning da Morten Abels (nr. to fra høyre) låter hadde hovedrollen i «Hver gang vi møtes» på TV2. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Morten Abel fikk som fortjent

I det andre programmet i TV2-serien «Hver gang vi møtes» var det Morten Abels låter som ble tolket. Her skygget låtskriveren for posøren Morten Abel.


Dette mener Dagbladets anmelder:

Anita Skorgan:
«I´ll Come Back And Love You Forever»
(Morten Abel, 2001)
Morten Abel ba om at låtene måtte få et nytt uttrykk, og kveldens mest forfriskende - og aparte - valg står Skorgan for. En av hans fineste låter, opprinnelig melankolsk og kul, serveres i reggaeversjon av en lattermild Skorgan som tar igjen for Abels herjing med
«Oliver» sist.

Dristig - og tøft gjort.

Magnus Grønneberg:  «Tore Tang» (Morten Abel, 1981)
Det store spørsmålet var, hvem skulle ta «Tore Tang», Rogalands egen «nasjonalsang»? Det ble Grønneberg, i en slepntrende countryversjon med banjo, fele og mandolin og et lett gjenkjennelig CC Cowboys-stempel over hele seg.
Abels respons: «Bedre enn originalen» (særlig!).

Men - vi er også begeistret.

Lene Marlin:  «Don´t Forget Me» (Morten Abel, 2001)
Mer country, en myk versjon med deilig steelgitar (signert Olav Torgeir Kopsland) i myk og mild versjon. Marlin går inn til låtens hjerte, og løfter en i utgangspunktet ordinær framførelse med sin nydelige, skjøre stemme. Hun henter fram ting i låten du ikke trodde var der.

En fabelaktig tolkning. Og Skorgan griner!

Marion Ravn:  «Bullet Me» (September When, 1991)
«At du tør», sier Abel. Ja, det er vanskelig å yte September Whens kanskje tøffeste låt full rettferdighet, også i rocka girl power-versjon. Pluss for blåsere, som bidrar med r´n´b-feeling, men dette låter nok tøffere live enn i tv-ruta.

Det blir flatt og anmassende, og låten tas ikke ett skritt videre.

 

Kurt Nilsen:
«Hard To Stay Awake» (Morten Abel, 1999)
Country igjen. Frisk og helt grei versjon av en av Abels virkelige godbiter fra solokarrieren. Kurt synger flott uansett hva sangen måtte hete, men denne mangler den kulheten som gjennomsyrer Abels egen framføring.

Den blir derfor noe anonym i et heat preget av mange gode tolkninger.

Ole Paus:
«Lydia» (Morten Abel, 1997)

«Jeg er jo proppfull av begrensninger», sier Paus. Det rammer heller ikke denne låten, som etter en noe stakkato start får fin form og farge. En bunntrist break up-sang får i hans relativt frie gjendiktning også fram smilet midt i melankolien. Det blir en ny låt. 

Og - nå griner alle jentene!