Mot normalt

Råflott og underholdende katastrofefilm om slutten på vår sivilisasjon.

FILM: Hva blir en puslete meteor, en gjeng seiglivede virus eller en hissig vulkan mot vær og vind? I tidenes katastrofefilm slippes værgudene all sin vrede ut med et dypfrossent resultat: ei ny istid.

«The Day After Tomorrow» er utvilsomt superregissør Roland Emmerichs beste og mest fullendte film så langt. Men mannen som ga oss «Independence Day», «Godzilla» og «Patrioten», fortsetter i samme spor, og er fremdeles best på de svære greiene. Så kan man si at bare duster går og ser en film som dette og forventer et dyptgripende menneskelig drama.

Wow!

Jack Hall (Dennis Quaid) frykter at global oppheting er i ferd med å resultere i ei ny istid. Og han har rett. Men ingen (les: amerikanske myndigheter) tar hans teorier alvorlig. Resultatet er katastrofalt: Mesteparten av den nordlige halvkule hjemsøkes av ei sprengkulde som dreper på sekunder. Og visste vi det ikke, mens forskeren Hall sitter trygt lenger sør, befinner hans tenåringssønn seg i katastroferammede New York. Og far, som den staute og handlekraftige karen han er, trasker av gårde for å ordne opp.

La det være klinkende klart: «The Day After Tomorrow» byr på noen av de beste og mest realistiske digitaleffektene vi har sett så langt. En ulykke kommer sjelden alene, og før kulda setter inn for fullt, plages mennesker og dyr av alle mulige meteorologiske ytterligheter: hagl av gresskarstørrelse, tornadoer som jager i flokk, enorme flodbølger og den ovennevnte kulda som dreper på sekunder. Wow!

Den første halvdelen av filmen er uten tvil verd å få med seg. Og så kommer problemet, det samme Emmerich har slitt med før: Hva i all verden skal man fylle den siste timen med når «hakaslepp-effektene» er unnagjort? Emmerich prøver og lykkes med nød, neppe og hjelp fra en velopplagt skuespillerstab med å ro det hele i land. I hvert fall sånn greit nok.

USA-kritikk

Det mest gledelige ved filmen er at den mangler den klamme patriotismen som ødela mye av «Independence Day». Hvis man legger godviljen til, kan en til og med lese litt kritikk inn i dette, et spark til Bush & co., som stadig vekk gir blaffen i alle forsøk på internasjonalt miljøsamarbeid. Demokratene forsøker i hvert fall å bruke filmen som et våpen i valgkampen mot George jr.

Markerer «The Day After Tomorrow» en radikal politisering av mainstream Hollywood?

Neppe. Dette er utelukkende en film som er laget for å gi publikum et kick og et rush. For at man skal få se New York bli ødelagt nok en gang. For at man skal få se hele byer bli oversvømt og smadret, mens man sjøl sitter trygt og gomler popkorn.

Teoriene filmen fremmer, har vært diskutert og debattert, og er langt på vei avvist som ren science fiction. Helt sikkert er det i hvert fall at ei eventuell ny istid ikke vil ramme oss i en slik fart. Men dette er jo tross alt bare en film. Dessuten er den med sine vel to timer lang nok.

Ta med varmt tøy. Jeg så den på en unormalt varm dag tidlig i mai, og svettet da filmen begynte. 20 minutter seinere tok jeg på meg ytterjakka. Jo da, «The Day After Tomorrow» fungerer som bare juling.

Og hvis du tenker etter, har vi ikke hatt litt merkelig vær i det siste?