Multikulturelle ekstremister

Det er ikke noe høyreekstremt ved å være kritisk til islam eller multikulturalisme, skriver Peder Jensen. Også kjent som Fjordman.

Dagbladets Marie Simonsen har flere ganger angrepet meg i avisas spalter, seinest den 25. oktober. Hun skriver blant annet at undertegnede «virker ute av stand til å delta i en offentlig debatt, hvor han møter motstand». Greit.

JEG UTFORDRER henne herved til å vise hvor mange steder i verden større muslimske befolkningsgrupper over et lengre tidsrom har vist evne til å leve fredelig sammen med sine ikke-muslimske naboer. Jeg skal svare med en kronikk.

DET ER IKKE noe høyreekstremt ved å være kritisk til islam eller multikulturalisme. Folkelig motstand mot islamisering er nå i ferd med å bre seg langt inn i den tradisjonelle venstresiden. Thilo Sarrazin kommer for eksempel fra SPD, det sosialdemokratiske partiet i Tyskland og dermed søsterpartiet til det norske Arbeiderpartiet og faktisk også til de som var på Utøya.

Men la oss endelig ikke snakke om slikt, det vil gjøre det mye vanskeligere for blant annet Dagbladet å demonisere folk de ikke liker, og det ville jo være trist.

Det er etter min mening tilhengerne av ikke-europeisk masseinnvandring som er ekstremister, ikke motstanderne av dette. Er det ikke ekstremt å fortrenge den innfødte befolkningen i store deler av i Europa, slik som nå skjer?

FJORDMAN: «Det er etter min mening tilhengerne av ikke-europeisk masseinnvandring som er ekstremister, ikke motstanderne av dette», skriver Peder Jensen. Foto: Privat Vis mer

En ideologi kan knapt bli mer radikal enn å frata den innfødte befolkningen på et helt kontinent sine land, og undertrykke opposisjon til dette.

MARIE SIMONSEN skrev våren 2007 at det skal betraktes som en universell menneskerettighet for alle mennesker i hele verden å flytte akkurat dit de måtte ønske seg.

Tatt i betraktning av at verdens befolkning er forventet å øke med milliarder av mennesker på noen tiår og at befolkningsveksten i ett eneste land, Pakistan, er nok til å knuse et lite land som Norge i løpet av få år må man konkludere med at Simonsen ikke bryr seg om den fortsatte eksistensen av nordmenn som folk.

Siden knapt noen i massemediene så vidt meg bekjent motsa henne den gangen, må man anta at dette synet er utbredt i pressekorpset. Det utgjør i så fall et problem.