Mye for penga

Den ser ut som om den er laget for 4,50 og en binders og en tyggegummi, men «Mongoland» har blitt en sjarmerende og eksentrisk opplevelse. Og første halvdel av filmen er så bra at du nesten tilgir svakhetene som kommer.

«Mongoland» er en morsom og ikke så helt lite eksentrisk film. Raringene står formelig i kø for å få være med: Den prinsippfaste taxisjåføren som er redd for å undergrave yrkesgruppa si hvis han gir en gratistur, uskyldsrene Vegar , den engelske bilmekkeren Wayne , wannabe-rapperen Gary («Det e\'kje så mye å rappe om i Stavanger»), rockeren Stian og køllesvingeren Marco , og ikke å forglemme julenissen, som har en viktig rolle, han også.

Men hovedpersonene er pene og forelskede Pia (Pia Tjelta) og den sleske sjarmøren Kristoffer (Kristoffer Joner - kjent som slesking også i «Offshore»).

Pia kommer hjem til Stavanger og julefeiring etter et halvt år i utlandet, og drømmer om å treffe igjen kjæresten Kristoffer. Men han er ikke lett å finne. Etter at hun dro gikk han i skjul, og historien om Kristoffers eksil brettes ut samtidig som Pias leteaksjon går sin gang.

Her har regissør Arild Østin Ommundsen gjort det motsatte av hva alle andre regissører gjør: Han forteller hovedhistorien i svart-hvitt og tilbakeblikkene i farger, og han forteller med stor iver og vilje til å gjøre ting annerledes. Ellers har filmen et rocka, rufsete preg, og selv om kamera ikke alltid er like stødig, så funker det.

Svakhetene er først og fremst i historien - den blir gående på tomgang sånn omtrent midtveis.

Slutten koker ut i det absurde, det virker som om alle de gode ideene for lengst er brukt opp og bare klisjeene står igjen. Men, som sagt, det gode veier opp for det dårlige, og jeg gleder meg til å se en Arild Østin Ommundsen-film med stort budsjett og et manus som holder hele veien.

EN SJARMERENDE OPPLEVELSE:Mongoland er en stavangersk lavbudsjettfilm om kjærlighet og raringer.