Myten om påske-fjellet

Ifølge den norske myten befinner store deler av norskingene seg på fjellet i ei ensom og enkel hytte i påsken. Men det er ikke sant.

I Oslo vest, og sikkert i mange andre norske byområder, snakkes det mye om hvor deilig det er å holde seg hjemme i påsken. Da er det stille i gatene fordi «alle andre» er på fjellet, det er lite biltrafikk og bedre service enn vanlig på serveringsstedene, som for sin del er overlykkelige over hver gjest de kan få. Dessuten er påsken som kjent lagt til en tid på året da det er gode muligheter for at Våren Endelig Begynner Å Komme.

KLASSIKEREN er Odd Børretzens historie om hvordan dagens norskinger bare gjentar, i ritualisert form, den første innvandringen til den skandinaviske halvøya: Disse pelskledte jegerne fulgte iskanten da den trakk seg tilbake mot slutten av siste istid.

Uansett er det mest presserende spørsmålet hva det kommer av at så mange tror at det er vanlig å tilbringe påsken til fjells. Skikken er nemlig ikke videre utbredt. Det er mange flere som i løpet av året reiser på charterferie til et varmt land enn som tilbringer påsken i karrige omgivelser fjernt fra folkeskikken.

TRE FJERDEDELER av den norske befolkning holder seg hjemme hele påsken. Av dem som reiser bort, drar de fleste på korte turer (inntil fire døgn). Nesten like mange reiser til kysten som til innlandet, og omtrent halvparten overnatter på hytte. Dette skulle bety at befolkningsandelen som tilbringer hele eller deler av påskeferien på en hytte til fjells, ligger på mellom tre og seks prosent.

For tyve år siden var det kanskje dobbelt så mange som nå. Likevel har det aldri vært noe i nærheten av et flertall av befolkningen, og historisk sett snakker vi om en parentes (det tjuende århundret). Så hvorfor står ideen om påskefjellet så sterkt? Kan det skyldes at journalister, forfattere og samfunnsforskere selv bor i bydeler der mange drar på fjellet, og uten videre antar at deres nærmiljø er identisk med Norge? Dette er en del av svaret, men ikke den viktigste.

KLISJEEN OM DEN norske påskeferien, som båtmennesket Børretzen raljerte over, er bygget opp av elementer som appelsiner, isoporunderlag, termosflasker med kakao eller solbærtoddi, lange skiturer over hvite vidder, kalde utedoer og våte nikkersstrømper over parafinovnen. Dens popularitet skyldes at den passer inn i et dominerende nasjonalt selvbilde. Selv om det er et faktum at de fleste norskinger bor i byer (tre fjerdedeler, ifølge FN-statistikk), og at livsstilen ikke skiller seg nevneverdig fra andre europeiske land, er det en langtfra uvanlig oppfatning at vi «egentlig» er fiskere og bønder. Enkel og jordnær er positive karakteristikker av andre mennesker her til lands. Slik er det ikke nødvendigvis andre steder.

TIL TROSS FOR DEN lave andelen av befolkningen som aktivt bidrar til å holde liv i myten om påskefjellet, har den stadig en sterk symbolsk appell. Den forteller oss at vi er forskjellige fra andre folkeslag. Det sentrale ikonet i denne myten er hytta . «Hus og hytte, men ingen borge,» som det heter i et kjent nasjonalt dikt. Norge er egentlig et land uten snobberi og store klasseforskjeller, et land av enkle, hardt arbeidende mennesker som står i intim forbindelse med sine økologiske omgivelser.

Nå er det en stund siden et større antall norskinger levde i tømmerkoier og hytter, og ordet «egentlig» kan i denne sammenheng oversettes med «ingen tror det er slik i virkeligheten, men noen liker å late som om det var sånn». Det primitive hyttelivet høyt til fjells blir å betrakte som en type avlat, eller kompensasjon, for at man tillater seg å leve komfortabelt. Ideelt sett bør hytta befinne seg i dyp isolasjon omsluttet av vill og jomfruelig fjellnatur. Man skal ikke kunne kjøre bil helt frem, men må gå på ski iallfall en kilometer, helst mer. Vann skal man skaffe ved å smelte snø eller (til nød) ha med i plastkanner. Dusj har fjellhytter per definisjon ikke, og når naboen skaffer seg solpanel «for å kunne se Dagsrevyen», rister man på hodet. Oppvarming bør skje ved hjelp av ved, men parafin går an. Til belysning har man oljelamper og stearinlys.

DET ER ARNE NÆSS' verden, dette, ikke Kjell Inge Røkkes. Den aldrende økofilosofen tilbringer en stor del av året på sitt Tvergastein, en knøttliten hytte i de uveisomme fjelltraktene mellom Oslo og Bergen. Han uttalte nylig at han har seks bøtter vann og en ananasboks i sitt jordiske paradis, og føler seg rik. Nyrike kremmere befinner seg i motsatt ende av verdiskalaen.

Kontrasten mellom de prangende treslottene og de små, strømløse fjellhyttene uttrykker en konflikt mellom de klassiske protestantiske dyder og et amerikanisert verdisyn. Slik sett går motstanden mot røkkenes byggeprosjekter rett inn i kampen om det norske selvbildet. Andre tegn i tiden, som ungdommens dårlige kondis (dokumentert i det militære), den svake rekrutteringen til vinteridrettene (minus alpint og snowboard), den ustoppelige fraflyttingen fra bygdene og pensjonistenes trekkfuglaktige flukt til Syd-Europa føyer seg pent sammen med hytter med boblebad som bevis på moralsk forfall.

KONFLIKTEN mellom enkelheten og overdådigheten kan altså betraktes som en konflikt mellom gamle penger og nye penger, og angrepene mot den nyrike vulgariteten er det dannede borgerskaps selvforsvar mot oppkomlingene. Vi skal her ikke glemme at det var byborgerskapet som i sin tid skapte forestillingen om at norskheten var basert på enkelhet og nærhet til naturen. Det strømløse livet på snaufjellet har aldri vært noen fanesak verken for arbeiderbevegelsen eller bondeorganisasjonene.

Dette er ikke det samme som å si at kritikken mot «hyttepalassene» er styrt av vikarierende motiver, eller at den ikke kan være på sin plass. Tvert imot er det mye som taler for at dette landet ikke ville hatt vondt av en smule borgerlig dannelse. Hvis økende oppslutning om det enkle liv i påskefjellet perverst nok skulle vise seg å være nødvendig for å redde dannelsen fra barbariet i Norge, kan det faktisk være en pris som er verd å betale, også for dem av oss som hater vinteren og hele dens vesen.

Artikkelforfatteren er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og redaktør i Samtiden.