MYTER OG MISFORSTÅELSER: - Påstandene om at verdiene «i virkeligheten» produseres alle andre steder enn i Oslo baserer seg på myter og misforståelser, Skriver Mats Krirkebirkeland. Hero Barcode-rekka i Bjørvika i Oslo sentrum. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
MYTER OG MISFORSTÅELSER: - Påstandene om at verdiene «i virkeligheten» produseres alle andre steder enn i Oslo baserer seg på myter og misforståelser, Skriver Mats Krirkebirkeland. Hero Barcode-rekka i Bjørvika i Oslo sentrum. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Mytene om Oslos verdiskapning

Oslo er trendy, produktiv, lønnsom og attraktiv. Selv er jeg innflytter til hovedstaden, og angrer ikke.

Meninger

Det finnes en rekke myter om Oslos verdiskapning, som både gjentas til stadighet og som er direkte feil. Svein Anders Noer Lie, førsteamanuensis i filosofi ved Norges Arktiske Universitet (UiT), henter frem de fleste av mytene i et svarinnlegg (23.januar) til mitt innlegg om den økonomiske omfordelingen fra Oslos innbyggere til resten av landet.

Myte 1: Hovedkontor

«Hovedårsaken til at Oslo har et «høyere BNP» enn ellers i landet er ikke fordi Osloborgerne produserer mer av det som skaper økonomiske verdier, men fordi hovedkontorene til de fleste store norske bedrifter befinner seg i Oslo», skriver Noer Lie.

Dette er ikke riktig, ettersom de fylkesfordelte BNP-tallene fra SSB nettopp tar høyde for denne innvendingen. SSBs metode fordeler omsetning, lønnkostnader, driftskostnader og investeringer på alle produksjonsenhetene, inklusive hovedkontoret. Oslos høyere BNP per innbygger og sysselsatt kan altså ikke forklares med at hovedkontorene til de fleste norske store bedrifter er lokalisert i Oslo.

Myte 2: Olje, eksport og vareproduksjon

En klassisk misforståelse når det kommer til verdiskapning, er å tro at vareproduksjon, spesielt av varer som eksporteres til utlandet, av en eller annen grunn har høyere verdiskapning enn produksjon av tjenester, uavhengig av om tjenesten selges innenlands eller utenlands. En konsulent, bosatt i Oslo, som selger sin kunnskap til en eksportbedrift i Nord-Norge eller på Vestlandet for 1 million kroner, representerer en like høy verdiskapning som en bedrift som eksporterer varer til en verdi på 1 million kroner til utlandet.

Svein Anders Noer Lie har flere spørsmål, der svarene tjener som eksempler på denne misforståelsen.

«Produseres oljen i Oslo?»

Nei, det gjør det ikke. Men oljen produseres heller ikke i noen andre av Norges fylker. SSBs fylkesfordelte statstikk gjelder for fastlands-BNP. Aktiviteten på kontinentalsokkelen fordeles ikke på fylker. Dog vil oljeaktivitet på land inkluderes i tallene, noe som blant annet bidrar til at fylker som Rogaland og Hordaland har et høyere BNP per innbygger og sysselsatt enn landsgjennomsnittet.

«Produseres elektrisiteten i Oslo?»

Nei, men elektrisiteten konsumeres i Oslo og andre storbyer. Uten konsum, ingen produksjon. Verdiskapningen per KWh er gjerne også mye høyere på et arkitektkontor i Oslo, fordi betalingsvilligheten er høyere blant husholdninger og bedrifter i storbyene enn i for eksempel den kraftkrevende metallindustrien på Vestlandet, som betaler lavere elektrisitetspriser på grunn av subsidier, blant annet unntak for el-avgift, grønne sertifikater, og lavere nettleie.

«Produseres fisken i Oslo?»

Nei, men de finansielle og juridiske tjenester – som utarbeidelse av kontrakter, prisforsikringer, kreditt og andre kunnskapstjenester – som Oslo (og andre norske storbyer) selger til oppdretterne og fiskerne, bidrar til en betydelig merdverdi fra råfisken leveres på fiskemottakene, til den ender opp i fiskedisken på et kjøpesenter i Paris. Dessuten betaler ikke fiskeriindustrien, i motsetning til andre nasjonale naturressurser som petroleum og kraftproduksjon, grunnrenteskatt til staten, til tross for at det er veldokumentert at fiskeriene nå har betydelige grunnrenteinntekter.

«Produseres det skogvirke i Oslo?»

Ja,det gjør det faktisk. Oslo og Akershus er det fjerde største skog-fylket i Norge, etter Hedmark, Oppland og Buskerud, i form av skogavvirking for salg. Videre har skogeiere i Oslo og Akershus høyest fylkesfordelt bruttoinntekt fra skogvirke. Men dette spiller liten rolle i den større sammenheng, fordi skognæringen er en lite produktiv næring.

Ifølge SSB hadde 21.400 personlige skogeiere en gjennomsnittlig positiv næringsinntekt på 41.000 kroner, som tilsvarer en samlet næringsinntekt på knappe 775 millioner kroner. Hele skognæringen sysselsatte ca. 30.000 personer og hadde en verdiskapning i 2012 på 13 milliarder kroner. Skognæringens bidrag til Norges BNP tilsvarer én prosent av fastlands-BNP, ned fra fire prosent på 1970-tallet. Til sammenligning hadde finansnæringen, som sysselsetter rundt 50.000 mennesker – i all hovedsak konsentrert i Oslo – en verdiskapning på 171 milliarder kroner i 2012, tilsvarende seks prosent av hele Norges BNP, inkludert oljen. Andelen av fastlands-BNP er betydelig høyere.

«Produseres det jordbruksvarer i Oslo?»

Nei, men uten overskuddet som skapes i Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland (i tillegg til statens petroleumsinntekter), er det tvilsomt om Norge kunne opprettholdt det subsidienivået vi har. Norske bønder er de mest subsidierte bøndene blant OECD-landene, og landbruksstøtten utgjorde rundt 60 prosent av norske bønders inntekt i årene 2009-2011. Til tross for dette hadde rundt 40.000 jordbruksbedrifter en gjennomsnittlig næringsinntekt på kun 173.700 kroner, knappe 7 milliarder kroner.

«Produseres det mineraler og malm i Oslo?»

Nei, men selv om mineralnæringen er en næring med betydelig potensial for vekst, så omsatte mineralnæringens ca. 5500 ansatte for kun 12,5 milliarder kroner i 2015. Hvis man i tillegg trekker fra byggråstoffer som grus, pukk, leire og naturstein, som utgjorde mellom 6-7 milliarder kroner av omsetningen og som både konsumeres og utvinnes i storbyene, så kan heller ikke denne næringen trekkes frem som veldig vesentlig for Norges verdiskapning.

Til sammenligning bidro mer 100.000 ansatte i IT-næringen, hvorav mange er konsentrert rundt Oslo/Akershus og andre norske storbyer, for 5 prosent av Norges BNP i 2013. Hver IT-arbeidsplass bidrar med en verdiskapning på rundt 1 million kroner, mens en industriarbeidsplass, som også er betydelig mer kapitalintensiv, bidrar med 800.000 kroner i verdiskapning i snitt.

«Hvilke deler av landet er det som gjør at en turist velger Norge som reisemål? Oslo?»

Her har kanskje Svein Anders Noer Lie rett. Flertallet av utenlandske turister reiser nok ikke først og fremst til Norge på grunn av Oslo. Men det betyr ikke at svært mange turister gjør det. Faktisk hadde Østlandet 46 prosent av antall kommersielle gjestedøgn i Norge i 2015, mens Fjord-Norge hadde 23 prosent og Nord-Norge hadde 11 prosent.

Selv om reiselivsnæringens 140.000 ansatte er en vesentlig bidragsyter til norsk sysselsetting, så tilsvarer dette en verdiskapning på 70 milliarder kroner, tilsvarende 5 prosent av Norges verdiskapning i 2013, som er ned fra 6 prosent i 2001. Reiselivsnæringen er fortsatt en næring med ganske lav verdiskapning per sysselsatt. Samtidig kjøper nordmenn varer og tjenester for over 85 milliarder kroner i utlandet, mens utlendinger kjøper varer og tjenester for knappe 35 milliarder i Norge. Norske turister bidrar altså til mer verdiskapning i utlandet, enn det utenlandske turister bruker i Norge.

Myte 3: Statlig byråkrati

En annen myte er at Oslos verdiskapning blir kunstig høy fordi statens virksomheter er lokalisert i hovedstaden. Svein Anders Noer Lie er også inne på dette i sitt innlegg. Men selv om det er riktig at en fjerdedel av statlige jobber er lokalisert i Oslo, så betyr ikke dette nødvendigvis at verdiskapningen fra statlige arbeidsplasser har et netto positivt bidrag til Oslos verdiskapning per innbygger og sysselsatt. Som SSB skriver om BNP-statistikken per fylke:

I Oslo utgjorde offentlig forvaltning (statlig og kommunal) i 2010 kun 16 prosent av bruttoproduktet i hovedstaden, mens i for eksempel Troms hadde offentlig tjenesteyting en andel på hele 33 prosent. Det som gjør at Oslo har høyt bruttoprodukt per sysselsatt er at hovedstaden har en stor andel tjenestenæringer som har høyt bruttoprodukt per sysselsatt, uavhengig av region.

Det er altså stor sannsynlighet for at en reduksjon av offentlige arbeidsplasser i Oslo, for eksempel gjennom utflytting av statlige arbeidsplasser, vil frigjøre verdifulle arbeidskraftressurser som vil ha en høyere verdiskapning i privat sektor, enn i offentlig sektor.

Myte 4: Oslo er en lite attraktiv by

En annen myte om Oslo, er at Norges hovedstad er en lite attraktiv, stygg og kjedelig by. Svein Anders Noer Lie er også inne på dette i sitt innlegg, og kaller Oslo både «treig», «en bortskjemt adapsjonsplass der det gjelder å følge med på og plukke opp trender som tilflyter hovedstaden utenfra» og «en by preget av den østnorske småkarsmentaliteten».

Selv om jeg – i mitt første innlegg – skrev at Oslo fortsatt bærer preg av å være en provinsby i utkanten av Europa, så er dette en sannhet med modifikasjoner. For eksempel har en doktorsgradstudent i Irland funnet matematisk-empiriske bevis, på at Oslo er den metropolen i Europa som er «trendsetteren» for generell musikksmak i Europa, mens Oslo er «nummer-to-trendsetter» for indie-musikk.

Hvorvidt man ønsker å flytte fra eller til Oslo, er jo selvfølgelig en smakssak. Selv om Svein Anders Noer Lie flyttet fra Oslo, tyder all statistikk på at del fleste flytter motsatt vei. Oslo er ifølge SSB den hurtigst voksende byen (i prosent) i Europa. Mange kommer fra utlandet, men i perioden 2006-2015 har Oslo og Akershus også hatt en innenlands flyttegevinst på 27.408 personer. I samme periode har Nord-Norge hatt et innenlands flyttetap på 29.327 personer, mens Vestlandet har hatt et tap på 16.324 personer. Selv er jeg innflytter til hovedstaden, og angrer ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook