TO GODE MENN: Bak forfatterpseudonymet A. J. Kazinski skjuler de to danskene Anders Rønnow Klarlund (t.v.) og Jacob Weinreich seg. Deres thriller «Den siste gode mann» er spennende og velkomponert - og kanskje et bevis på at det noen ganger lønner seg å være to. Foto: GYLDENDAL/MIKKEL ØSTERGAARD
TO GODE MENN: Bak forfatterpseudonymet A. J. Kazinski skjuler de to danskene Anders Rønnow Klarlund (t.v.) og Jacob Weinreich seg. Deres thriller «Den siste gode mann» er spennende og velkomponert - og kanskje et bevis på at det noen ganger lønner seg å være to. Foto: GYLDENDAL/MIKKEL ØSTERGAARDVis mer

Nå er det slutt på det ensomme forfatterlivet

Dansk krimduo tjener på å være to.

ANMELDELSE: En helt vanlig mann kommer over noe gåtefullt, gjerne med forankring langt tilbake i historien. Han forstår det ikke riktig i begynnelsen, men han tiltrekkes av det og etter hvert går det opp for ham, ikke bare hva gåten består i, men at det er han selv som må løse den.

 I «Den siste gode mann» er den helt vanlige mannen dansk og heter Niels Bentzon. Gåten er en gammel jødisk myte om at verden til en hver tid holdes oppe av 36 utvalgte, gode mennesker som ikke selv vet at de er utvalgt. Anledningen er at det nå ser ut til at noen forsøker å ta livet av disse 36.  

Velkomponert og idérik

Thriller-sjangeren skal være tempofylt, spennende og effektivt fortalt. Karakterene trenger kanskje ikke å bære en thriller slik de bærer en mer neddempet kriminalroman, men i «Den siste gode mann» gjør de i en viss forstand likevel det. Plottet er også godt uttenkt, det inneholder smarte vendinger, overraskelser og sammenhenger som det har krevet mye grubling å snekre sammen.

Kanskje var det dette Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich ønsket å oppnå da de bestemte seg for å danne en duo. Kanskje ville de kaste ball med hverandre, som det heter, for å komme på flere og bedre ideer og dermed skrive en mer kompleks roman.

Gåten fortsatt en gåte

« «Den siste gode mann» »

A. J. Kazinski

Niels Bentzon er manisk-depressiv, og han liker ikke å reise. Han blir fysisk uvel av det, og siden kjæresten hans er en kosmopolittisk arkitekt som nesten alltid jobber i utlandet, sier det seg selv at det er duket for samlivsproblemer. Det er omtrent som om en pollenallergiker skulle blitt sammen med en gartner.

Kjæresten mener han må ta seg sammen, men Bentzon insisterer på at han ikke klarer å reise noe sted. Jeg nevner det her fordi leseren etter hvert vil forstå at det finnes grunner til denne motviljen mot å reise, og at disse grunnene henger sammen med den overordnede fortellingen.

Der mange krimforfattere lar sine karakterer holde på med all verdens uvesentlige private sysler som ikke har noen betydning for bokas handling, har forfatterne bak «Den siste gode mann» en plan med det de skriver.

Det finnes riktignok noen svakheter i plottet, og ikke alt går opp til slutt. Men det kan man heller ikke kreve når en helt vanlig danske skal løse verdensproblemer på bare noen dager.