Når angsten eter sjelen

Norge går nå inn i en ny periode med selvsensur, mener TORE STUBBERUD. Han frykter også en gjenoppvekking det hellige i vårt samfunn.

forfatteren og filosofen Tore Stubberud fra det fredfylte, åpne landskapet i Indre Østfold har skrevet en sjokkerende psykothriller der en urban, venstreradikal vestlig karrierekvinne, med kaldt blod formoder vi, dreper ektemannen til sin muslimske elskerinne.

Dermed stikker Stubberud hele hodet inn i vepsebolet, som akkurat nå summer av de ladede ordene religion og frihet.

-  Jeg utforsker ting jeg har tenkt på i mange år: Feministbevegelsen, forbrukersamfunnet, globaliseringen. Jeg forsøker å beskrive Europas mentale, ideologiske og økonomiske situasjon sett gjennom en frigjort kvinne; en slags moderne madame Bovary som lever på forløyne forestillinger, i fri flyt, sier Tore Stubberud.

HOVEDPERSONEN i «Portrett av en kvinne fra det 21. århundre», Maria Frey, 44 år, er en typisk europeer, velutdannet og samfunnskritisk, med både klare og uklare feministiske holdninger. Hun hater det meste som er vestlig, og er en kulturell masochist.

-  Denne kvinnens ideologi ødelegger altså andre mennesker?

-  Feminismen hennes er et konkurransefortrinn, noe hun kan bruke - eller la være å bruke - etter behov!

PÅ ET BADEHOTELL i Frankrike blir Maria Frey tiltrukket av Alia, en fremmedartet, vakker, muslimsk kvinne i burka. Maria Frey dreper mannen hennes, og innleder i løpet av noen hektiske sommeruker et lesbisk forhold - som hun avbryter med tragiske konsekvenser for elskerinnen. Deretter fortsetter Maria, hun beskrives av Tore Stubberud som en egoistisk nytelsesmaskin, sin hvileløse jakt etter nye, grenseoverskridende opplevelser.

-  Dette kan jo leses som det imperialistiske, dekadente Vestens skjending av det uskyldige islam? Er ikke dikteren nå innhentet av virkeligheten?

-  Denne boka er ikke et essay, men en roman. Det betyr at teksten inneholder mer enn jeg forstår! For slik er det med fantasien. Jeg har ikke skrevet innlegg i den pågående debatten om religion ytringsfrihet, men jeg berører konfliktene, kanskje indirekte, fordi jeg forsøker å se på oss selv med et fremmed, granskende blikk, sier Tore Stubberud.

-  Som forfatter og filosof er du selv avhengig av ytringsfrihet?

-  Når vi angripes utenfra blir vi redde. Vi pusser opp denne ytringsfriheten, som vi slett ikke hører om hver dag. Men det er klart at situasjonen er alvorlig, ikke minst for meg som bruker av ytringsfriheten. Men ytringsfrihet er ikke lett å kombinere med klokskap. Hvor mange politikere og økonomer vil egentlig savne ytringsfriheten? Ytringsfriheten har vært en beskyttelse for de skjeve, for dem som er annerledes, som famler i mørke. Ytringsfriheten er også viktig for å ivareta kvinners rettigheter. Jeg tror ikke det er tilfeldig at noen av de mest interessante innspillene i karikaturdebatten kommer fra kvinner; jeg tenker på Shabana Rehman, Nina Witoszek og Hege Storhaug.

TORE STUBBERUD ER ikke i tvil om at Norge nå går inn i en periode med selvsensur.

-  Det er ikke noen ny situasjon. Under fredsdebatten i Norge på 1980-tallet var det mange som aktivt anbefalte selvsensur for ikke å tirre den russiske bjørnen, for ikke å omkomme i ragnarok.

Jeg føler situasjonen trykkende. Nå har vi gjennomlevd den kompakte borgerlighet, AKP-tida og fredsbevegelsen med presset fra Sovjet, for så å ende opp i en situasjon hvor muslimer skal kunne refse oss.

-  Hva vil du svare muslimer som krever forbud mot ytringer de opplever som blasfemiske?

-  Også muslimer har forskjellige holdninger. Noen muslimer vil gjeninnføre det hellige i våre liv, også her i Norge. En gjeninnføring av det hellige betyr å redusere det verdslige rom og erstatte lover med moralske følelser. For meg er det en vanskelig tanke. Min bakgrunn er den lutherske tradisjon hvor jeg selv må velge det hellige for at det skal kunne virke i meg. Ingen kan i den ytre verden gjøre det på mine vegne, svarer Tore Stubberud.

HAN MENER OGSÅ at deler av det norske kristenfolket nå ser sitt snitt til å ville gjenoppvekke det hellige i vårt samfunn.

-  De henger seg på muslimene. De spiller på frykten, og frykten for det hellige innebærer det som med et vakkert nynorsk ord heter age , altså ærefrykt. Problemet er bare at det å være forfatter er noe helt annet enn å være biskop eller Kristelig Folkeparti-politiker. Ærefrykt vil skape angst, en angst for å såre andre; eller redsel for represalier. Å snakke om folkeskikk er å bringe debatten til speiderbevegelsen. Hvor mange forfattere i den europeiske litteraturhistorien hadde «folkeskikk»?

Et problem er at vi ikke forstår grensene for muslimenes følsomhet:

-  Hva skal jeg som forfatter gjøre? Skal jeg sende mine manuskripter til biskopen i Borg og Islamsk Råd for godkjennelse? Når det hellige og de tilhørende tabuer er gjeninnsatt, blir de vanskelige å begrense fordi det ikke er jeg, men andre som fortolker tabuenes omfang. Å ikke avbilde profeten er én ting. Men hva blir det neste? Alle kan nå påberope seg at de er krenket.

STUBBERUD SIER DESSUTEN at de norske kristne som har fått hjelp av muslimene til å gjeninnsette det hellige, selv vil få problemer - ikke bare med kvinnesyn, seksuell legning og abort - men også med mer trivielle ting som pornosider i aviser og reality-serier i TV.

-  Maria Frey, den moderne frigjorte kvinnen i din roman, hun er i sin rotløse tilværelse helt avhengig av David Letterman-show?

-  David Letterman er en veiviser i den digitale, hvite verden. Han er den perfekte farsskikkelse, alltid til stede, på mange tv-kanaler.

-  Og Alia, den attråverdige arabiske kvinnen, som blir offer for begjærsmaskinen Maria, hun trakter etter Vestens frihet, symbolisert ved et par jeans. Din forrige roman, «Kjøtt i mørke», handlet om to menn og en kvinne etter sivilisasjonens sammenbrudd. I sannhet et illusjonsløst bilde av samtid og framtid?

-  Bøkene er både sivilisasjonskritikk og mentalitetskritikk. «Portrett» er også en antikapitalistisk roman. Du ser det i min beskrivelse av supermarkedene som stygge sår på jordoverflaten, og i araberkvinnen Alias sans for Vestens ting. Det jeg kaller jeansideologien er en analogi til marxismens fetisjteori.

-  Du sier at Norge går inn i en ny periode med selvsensur. Og du bruker uttrykket «angsten eter demokratiet» med henvisning til Rainer Werner Fassbinders film fra 1974?

-  Angsten kan i siste instans sette lov og rett tilbake. Der det ikke fins lover, vil angsten til slutt spise opp demokratiet. Det er viktig å forstå at debatten om karikaturene nå er en debatt om Europas kurskorrigering. Det er ikke bare noen trusler der ute. Truslene kjennes her hjemme. Det er plutselig ikke bare tale om å integrere innvandrere. Nå ser vi at vi selv er tvunget til å integrere oss.

PSYKOTHRILLER: Tore Stubberud begir seg inn i konfliktfylte landskap i sin nye bok.