Hovedkommentar: En mann for sin tid

Når det liberale demokratiet ikke leverer, åpnes dørene for det autoritære

Valget av Donald Trump var ikke et uhell. 

Kommentar

Alle sindige krefter sier vi må gi Donald Trump en sjanse. Hans tale etter valgseieren var jo så inkluderende og tolerant. I et øyeblikk kunne vi tro at han hadde et hjerte bak blådressen, ikke bare en lommebok. Vi vet også at en valgseier i Guds eget land er verdens mest effektive flekkfjerner. Merkevaren Trump - og den er viktigere enn politikeren - kan nok ha bruk for en kjemisk renselse. Dette er tross alt mannen som New York Times på lederplass to dager før valget omtalte som en tilhenger av tortur, grenseløs krig og ukontrollert grådighet. En politiker som hater kvinner, immigranter, flyktninger, fargede og funksjonshemmede, og som er et seksuelt rovdyr og en svindler i sine forretninger.

New York Times overdrev ikke. Men makt bærer i seg magiske evner til å flytte oppmerksomhet og fremkalle lydighet. I særlig grad gjelder det for posisjonen som verdens mektigste mann. En hær av diplomater, politikere og forretningsfolk løper nå som gale i korridorene for å sikre seg innpass i presidentens hoff. Norge er med i kappløpet. Det har statsministeren forsikret oss på en særskilt pressekonferanse.

Trumps valgseier omtales gjerne som et sjokk. Som en nærmest umulig hendelse. Det er i seg selv et tegn på hvordan politikere, medier, såkalte eksperter og meningsmålere ikke forstår sin samtid. Donald Trump er en varslet ulykke. I flere år har det vært utallige tegn på hvordan det liberale demokratiet og rettsstaten har mistet troverdighet og oppslutning. Både i Europa og USA. Tilliten til politiske institusjoner og prosesser - både de nasjonale og internasjonale - har endret seg til skepsis, mistillit eller kaldt hat. Likevel trodde liberale idealister at både brexit og Trump var umulig.

Det er på tide å våkne opp. Selv om Europa og USA har store ulikheter når det gjelder politisk historie og organisasjon, er fellestrekkene i dag likevel sterkere. Tillit og tro på framtida er det som skaper fellesskap og energi, som fornyer og utvikler samfunnet. Begge deler er kraftig svekket. Det er truslene som er blitt politikkens tyngdepunkt. Innvandring som i raskt tempo utfordrer velferd og kulturell identitet. Globalisering og ny teknologi som truer ideen om arbeid for alle, også når det gjelder folk med høy utdanning. Terrorisme og religion som politiske våpen. Utvanning av de politiske institusjonenes kraft gjennom internasjonalisering og rettsliggjøring. Til sammen er dette et politisk heksebrygg.

Vi er vitne til voldsomme krefter som omformer samfunnet i et langt raskere tempo enn hva mange kan forstå eller akseptere. De frykter - ofte med rette - at det ikke er noen plass for dem i den fargerike, globaliserte og teknologidrevne framtida. Det er denne frykten de liberale elitene ikke har tatt på alvor. I stedet har vi gjennom flere tiår sett hvordan kulturelle og økonomiske skiller på nytt har tatt nakkegrep på utviklingen. Store deler av folk i den vestlige verden føler seg forlatt eller utstøtt.

Dette har åpnet det politiske landskapet for en høyreradikal populisme som nå sprer seg raskt i både USA og Europa. Den bygger på ideer om etnisk nasjonalisme, sivilisasjonskonflikt (Vesten mot islam) og mer autoritære styringsformer. Selve ideen om demokrati er under angrep. Folkestyre og rettsstat oppfattes ikke lenger som et system for beskyttelse av minoriteter og balanse mellom samfunnskreftene. Flertallets rett skal være overordnet. Slike autoritære ideer er nå den politiske plattformen i land som Russland, Ungarn, Polen og Tyrkia. Og de er på frammarsj i USA, Frankrike og Østerrike.

Når den demokratiske beredskapen svikter, går det aldri lang tid før ulven står i døra. Men det er ikke nok å gå til politisk kamp mot ytre høyre. Det liberale demokratiet kan bare forsvare seg selv når det gir levende rettigheter og håp til hele folket. De politiske institusjonene er bare relevante når de både lytter og handler. Ikke som en konkurranse om hvem som mest elegant flytter kappen etter vinden, slik mange av dagens reklamepolitikere synes å tro. Folk er nemlig ikke dumme. Den forståelsen er demokratiets innerste kjerne. Det er rom for å vise mot, utfordre vedtatte sannheter, lansere nye løsninger og gå mot strømmen.

Derimot er det ingen plass for dem som lukker øynene og barrikaderer seg bak et sandslott.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook