20160307_zaf_a17_029.jpg
20160307_zaf_a17_029.jpgVis mer

Når fakta ikke fungerer

I den nye politiske debatten er det viktigere at noe føles sant enn at det er det.

Kommentar

Hvorfor er de så sinte? Det siste året, det som har brakt Donald Trump og Brexit-generalene sine seire, har fått analytikerne til å glippe med øynene og lete etter ordene for å beskrive en folkefrustrasjon som var større enn hva de så for seg. Ordet som dukker opp stadig hyppigere, er «anti-elitisme», og det virker skrevet med en stadig dypere bekymringsrynke mellom øyenbrynene.

Eliteskepsis er sunt og nødvendig, en forutsetning for at demokratiet skal fungere. Den siste ukens britiske rapport om invasjonen av Irak er en historie om hvor galt det kan gå når overmodige statsledere styrer på instinkt og ignorerer innspill og advarsler. Når dagens ledere blir overrasket over den folkelige mobiliseringen, må de også gå i seg selv og sin egen manglende oppfølging av de høyst reelle problemene mange har strevd med.

Men det siste året er også en påminnelse om at kritikken av etablissementet må være saklig og kunnskapsbasert. Ellers kan den bli farlig. Antielitismen kan bli en oppdrift under autoritære populister fra ytterkantene, som maler opp en langt mer tyrannisk ensartet verden enn hva de etablerte politikerne står for - eller under nettopp etablerte politikere som Boris Johnson, som kan utnytte en mangel på kunnskap i befolkningen snarere enn å forsøke å bøte på den. Donald Trump roses av sine mest åndeløse fans for å «si det som det er», selv om sannhetsgehalten i talene hans kan være forsvinnende liten. Han var en direkte inspirasjonskilde for Brexit-forkjemperne, som selv ga løfter de visste de ikke ville kunne holde. En av Ukips store bidragsytere, Arron Banks, fortalte hvordan Leave-leiren skottet til Trumps valgkamp og tidlig slo fast at «fakta fungerer ikke». De gikk inn for en strategi som handlet om å kommunisere emosjonelt, og validere og forsterke følelsene til de som hørte på.

Slik oppstår «postfaktasamfunnet», også et ord som er stadig oftere å finne i nervøse aviskommentarer. Det er knapt noe nytt at politikere spiller på følelser, men det er nytt at det får følge av et så skuldertrekkende forhold til kjensgjerninger. I postfaktasamfunnet er det slik at usannheter servert til potensielle velgere sjelden oppklares, og sjelden får konsekvenser for den som serverer dem. De siste årene har konspirasjonsteorier som pleide å holde til i de kulturelle randsonene sildret inn i hovedstrømmen. De brer om seg og får flere, ikke færre tilhengere. Konspirasjonsteoretikerne deler i alle fall ett trekk med de populistiske folkevekkerne: De er særlig sinte på politikere, journalister og akademikere - altså de som tradisjonelt observerer, formidler og forklarer hva som skjer i samfunnet overfor et større publikum, og som fatter beslutninger. Dette har historisk vært mektige posisjoner, og de som innehar dem, bør gås kontinuerlig etter i sømmene.

Men den nye skepsisen er ikke så mye knyttet til konkrete eksempler på at ledere og eksperter ikke gjør jobben sin, som en intens mistro mot politikere, journalister og akademikere som sådan. De avfeies ikke på grunn av hva de sier, men på grunn av hvem de er. Dermed oppstår paradokset at en påstand oppleves som lite troverdig fordi den kommer fra ekspertisen. Forskjellen mellom et politisk ståsted basert på en fornemmelse og et politisk ståsted basert på kjensgjerninger blir utvisket. Og alle populister har fått en hersketeknikk i hendene de kan bruke mot hvem som helst som kommer med faglige innvendinger mot påstandene deres - som da Leave-forkjemper Michael Gove i et intervju før Brexit-avstemningen sa at «folk i dette landet har fått nok av eksperter».

Mistenksomheten mot en elite som oppfattes som fjern og uten fingerspissfølelse er ikke nok til å skape et postfaktasamfunn. Den teknologiske revolusjonen bidrar også godt. I større grad enn før kan alle nå komponere sin egen, daglige nyhetsstrøm, der de aldri trenger å få sitt eget verdenssyn utfordret. Alle har en tendens til å være instinktivt enige med påstander som støtter opp om det de allerede tror. Men svekkelsen av hovedstrømmen gjør at det er mulig å omgi seg med slike påstander, og holde alle andre på avstand. Hver mann kan bli en øy, eller flytte inn i et klamt ekkokammer uten utlufting. World Economic Forum har erklært at digital feilinformasjon er en av de globale utfordringene i moderne tid.

Det må ikke bli mindre elitekritikk, men den må bli bedre. Det eneste botemiddelet synes å være mer kunnskap; en nyantent glød for folkeopplysning og felles referanser innad i et folk. Elever bør utrustes slik at de blir i stand til å forstå prosessene rundt seg, og ikke falle for oppblåst krigsretorikk. Venstresiden, som har som en sentral del av selvbildet sitt at de kjemper for å jevne ut de store urettferdighetene, burde omfavne dette som en fanesak. Alle burde lære å etterlyse fakta, og legge merke til det når de glimrer med sitt fravær. Hvis ikke, vil postfaktasamfunnet stramme grepet enda litt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook