NORGES KRIG:  Utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide redegjorde for Afghanistan-rapporten i Stortinget mandag. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
NORGES KRIG:  Utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide redegjorde for Afghanistan-rapporten i Stortinget mandag. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Når politikken går til helvete: Snakk om noe hyggeligere

Norges krig i Afghanistan forskjønnes og tildekkes av både utenriks- og forsvarsministeren. På Stortingets talerstol.

Kommentar

Det virker komplett umulig å få en åpen, bred og selvkritisk debatt om Norges krig i Afghanistan. Ikke fordi vi mangler viktig informasjon om krigens hovedlinjer. Mye av den kunnskapen finnes i rapporten fra Afghanistan-utvalget som ble lagt fram i juni i fjor. Undersøkelsene, som ble ledet av tidligere utenriks- og forsvarsminister Bjørn Tore Godal, konkluderte med at få av målene ble oppnådd. Det meste gikk skjevt eller galt. Likevel valgte både utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide å legge mest vekt på andre forhold i sine redegjørelser i Stortinget tirsdag. I likhet med sine forgjengere i den rød-grønne regjeringen ble det positive forskjønnet og forstørret, mens det det negative ble forminsket eller tildekket. Når skal våre politikere lære å velge noe annet enn strutsens strategi? Den som har hodet i sanden ser jævlig dårlig.

Afghanistan-rapporten var utgangspunktet for redegjørelsene fra de to statsrådene. Den konkluderte med at ett av tre hovedmål faktisk ble nådd: Vi lyktes med å opptre som en lojal alliert av USA, og styrket dermed Norges sikkerhet. Når det gjaldt mål som hadde betydning for folk i Afghanistan gikk det verre. Målene om terrorbekjempelse, statsbygging og sikkerhet ble ikke nådd. I rapporten karakteriseres resultatene som nedslående.

Afghanistan er i dag et land med en økonomi basert på opiumsproduksjon, vestlig bistand og utstrakt korrupsjon. Militante islam-grupper har fotfeste overalt i landet, Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001 og IS er på fremmarsj. Når det gjelder den "norske" Faryab-provinsen nord i landet, ble den i krigens tidlige fase betegnet som den fredeligste av alle. Det er lenge siden, både i år og virkelighet. En titt på hjemmesidene til den afghanske nettavisen Pajhwok som gjelder Faryab, gir følgende saker: "Kidnappet gutt funnet død i Faryab", "Politimann skutt ned av venn i Faryab", "Selvmordsangrep i Faryab dreper 2 og sårer flere dusin", "Tusener på flukt når Taliban rykker fram i Faryab", "Taliban dreper mann med flere skuddsalver i Faryab".

Verken utenriks- eller forsvarsministeren løy da de sto på Stortingets talerstol og kommenterte Afghanistan-rapporten. De bare valgte sine fakta og sin situasjonsbeskrivelse med utstudert omhu. Børge Brende vedgikk at det er bekymringsfullt at både Al-Qaida og IS er tilstede i Afghanistan. Han sa også at målene som gjaldt statsbygging og sikkerhet ikke er nådd. Først og fremst la Brende likevel vekt på norske utenriksministres yndlingstemaer: etablering av skoler, bidrag til kvinnefrigjøring, utbygging av landets infrastruktur, friere medier. Han vedgikk at norske bistandsmidler nok var sølt bort i korrupsjon, men vil fortsette å pøse hundrevis av millioner inn i systemet.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide hadde ett viktig viktig - og riktig - budskap: De norske soldatene dro til Afghanistan fordi politikerne bestemte det. Mål som ikke ble nådd, kaster ikke skygger over soldatenes innsats. Dette bidraget til klargjøring er viktig fordi krigen har vært preget av at politikerne har hatt en uklar strategi ut over selve tilstedeværelsen. Forståelsen for den farlige virkeligheten på bakken i de "norske" områdene, har fått liten oppmerksomhet. I stedet har politikere av alle avskygninger vært travelt opptatt med å selge inn oppdragets humanitære mål og prosjekter. Det er viktig å holde fast på at det er politikerne, ikke soldatene, som er krigens entreprenører.

Her er vi ved kjernen i Afghanistan-prosjektet og de fleste andre norske utenlandsoppdragene: De egentlige grunnene til at soldater blir sendt til krigs- og konfliktområder blir dårlig kommunisert. Norsk militært personell - særlig spesialstyrkene og flyvåpenet - er blitt sentrale brikker i norsk utenrikspolitikk. Å kunne tilby USA og NATO mannskaper og utstyr som kan settes inn på kort varsel, blir sett på som en investering i vår egen sikkerhet. Vi må vise at vi stiller opp for USA, slik at USA stiller opp for oss hvis det en gang blir nødvendig.

Problemet her er ikke ønsket om et godt allianseforhold til USA. Det er grunnplanken i norsk sikkerhetspolitikk og har bred politisk støtte. Problemet er at norsk tradisjon - og folkelig skepsis til militære eventyr i USAs kriger - tvinger fram andre begrunnelser for utenlandsoperasjonene. Fredsnasjonen Norge drar alltid på tokt med dype humanitære hensikter, også når styrkene er væpnet til tennene og flyene bomber best av alle (som i Libya).

Det er et hykleri som i lengden ikke er bærekraftig. Verken i Afghanistan eller andre steder.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook