UTEN ORD: «Jeg rømmer» er bilde for bilde bygd på fraværet av språk i jentas møte med et fremmed sted. TEGNING FRA BOKA: Mari Kanstad Johnsen.
UTEN ORD: «Jeg rømmer» er bilde for bilde bygd på fraværet av språk i jentas møte med et fremmed sted. TEGNING FRA BOKA: Mari Kanstad Johnsen.Vis mer

Debatt: Tegneserier

Når streken står alene

Jenter som tier, de føler. Tause gutter handler.

Meninger
KRITIKER: Morten Harper. Vis mer

Gyldendals nye, ordfrie bøker fortsetter der gutte- og pikebøkene slapp. Forlaget har lansert en utgivelsesrekke av det forlaget selv kaller ordfrie bøker. Med tegneserieromanen etablert som kunst og litteratur, vender man tilbake til sjangerens forløper, de ordløse bildebøkene fra mellomkrigstida. Kunstnere som Frans Masereel og Lynd Ward, begge preget av den tyske ekspresjonismen og med tresnitt som teknikk, viste at bildene alene kunne fortelle ambisiøse og engasjerende historier.

De ofte sosialistiske bilderomanene forsvant med nazistenes utrensking av «Entartete Kunst» – degenerert kunst – og den kalde krigen. Siden har bildebøker eller tegneserier uten tekst vært enkelttilfeller, som nydelige «Snømannen» av briten Raymond Briggs fra 1978 og australske Shaun Tans immigrantfabel «Ankomsten» fra 2006. Norske Jason har også vært en internasjonal foregangsmann for stumme tegneserier.

Det nye med Gyldendals ordfrie bøker, som først og fremst er laget for barn, er at sjangeren samles og formuleres i en egen forlagssatsing. «Jeg rømmer» av Mari Kanstad Johnsen handler om ei jente som har flyttet og føler seg utenfor på den nye skolen. I Kristoffer Kjølbergs «Pokalen» må en gutt og hunden hans stanse innbruddstyver som vil stjele farens store pokal. Lene Asks «Du» skildrer ei flyktningjente når hun gjør seg kjent med naturen rundt huset der hun bor sammen med moren og et søsken. Fjerde og foreløpig siste bok, «En skrue løs» av Rune Markhus, handler om en robots rasende jakt etter en skrue stjålet av en gnom.

Både i tegnestil og fortellermåte er det markante forskjeller mellom Mari Kanstad Johnsen og Lene Ask, og mellom Kristoffer Kjølberg og Rune Markhus. Likevel er det påfallende hvordan tema, type historie og ikke minst personskildring deler bøkene etter kjønn. Mari og Lene har begge ensomme jenter som hovedperson, og i stedet for å snakke, så føler de. Kristoffer og Rune lager action om gutter og gnomer, som når de holder munn, så er det fordi de i stedet handler. Jentene vender stillheten innover, mens guttene benytter muligheten til å lage bråk uten støy.

Dette er så stereotype kjønnsroller at det kunne vært en parodi. Jeg vet ikke om det skyldes forlagets bestillinger, serieskapernes valg – eller bare har blitt sånn. Hvem skulle tro vi fikk en ny runde i 2016 med Gyldendals Gode Gutte- og Pikebøker?

Vurdert sammen er dette en brist ved bøkene. Hver for seg står de sterkere. «Jeg rømmer» er en fin og fabulerende skildring av å føle seg utenfor og å bli trygg på seg selv. Uten tekst som begrenser eller avklarer hva som skjer, dyrker bildefortellingen flertydighet. Du er en historie som ikke trenger ord, faktisk ville den ikke fungert godt med ord. Boka er bilde for bilde bygd på fraværet av språk i jentas møte med et fremmed sted.

Kristoffer Kjølbergs «Pokalen» starter også med sterke følelser, når en pappa heller vil ha en gullpokal på peishylla enn fotoet av guttungen og han sammen. Her fører sjalusien til et handlingsmettet drama. Kjølberg snur visualiseringen motsatt vei av Kanstad Johnsen og Ask: bildene skaper ikke flertydighet, men éntydighet. De karikerte figurene er historien om de slemme, den dumme og de snille.

«En skrue løs» er enda mer rendyrket action. Rune Markhus imponerer med en kløktig sidelayout som gjør robotens voldsomme jakt til en visuell rutsjebane.

Forlaget har gitt bøkene et slagord: «En historie helt uten bokstaver». Det er ikke ulikt markedsføringen for en av de store stumme tegneseriene, «He Done Her Wrong» av Milt Gross fra 1930. «The Great American Novel – and not a word in it», het det på forsiden til boka, som var en parodi både på Lynd Wards bilderomaner og datidas stumfilmer.

Formålet er pedagogisk, de ordfrie bøkene skal gi lesesvake barn mestringsfølelse. Det er selvsagt viktig med inspirerende og tilpassede bøker, samtidig er det en begrensende ramme for det uttalt visuelle prosjektet når man utstyrer bøkene med korte baksidetekster som forklarer historien.

Ut fra Lene Asks bilder vet vi ikke sikkert at jenta i «Du» er flyktning eller hvor hun kommer fra, men det er en naturlig tolkning ut fra utseendet til henne og familien, og den sørgmodige stemningen. Baksideteksten sier det derimot direkte. Man tok ikke sjansen på å fri seg helt fra ordene likevel.

Teksten er en forkortet utgave av en artikkel i tidsskriftet Numer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook