UNDERJORDISK CELLE: I dette rommet ble Natascha Kampusch holdt fanget av en psykisk syk tyrann. Hun klarte å rømme etter åtte og et halvt år.  Foto: REUTERS/Austrian Police/Handout (AUSTRIA)
UNDERJORDISK CELLE: I dette rommet ble Natascha Kampusch holdt fanget av en psykisk syk tyrann. Hun klarte å rømme etter åtte og et halvt år. Foto: REUTERS/Austrian Police/Handout (AUSTRIA)Vis mer

Natascha Kampusch skildrer en sprø diktator i et mikrotyranni

Rystende og befriende om fangenskap.

ANMELDELSE: Natascha Kampusch var fanget i 3096 dager, nesten åtte og et halvt år, fra hun var 10 til hun var 18 år gammel. Nå har hun skrevet sin historie, noen år etter at hun klarte å rømme, og det er blitt et stort bilde av råskap og undertrykking, med en sprø diktator i hovedrollen der han herjer med sin eneste undersått i et absurd mikrotyranni. 

Ikke til å unngå
Denne boka var naturligvis ikke til å unngå, den måtte komme, og man kunne frykte det verste. Men det er blitt en flott bok. Ikke bare forteller den historien om dette helt usedvanlige livet, den gir også rikelig rom for refleksjoner, ofte overraskende, tankevekkende, givende, med relevans langt ut over akkurat denne skjebnen.  

  Lykkeland
Boka har tre deler. Først får vi høre om Kampusch' barndom, som langt fra er noe lykkeland. Mora er en sliter som lett kan bli sinna og gi jenta en kilevink i ny og ne, faren er en litt sluffen fyr med dovne dager på sofaen og festing utover kveldene. Bestemor er et lyspunkt, søstrene er fjerne (mye eldre) og de skilte foreldrenes nye partnere ikke så mye å skryte av. Traurig barndom, men ikke grotesk  

Gjerrig mikrotyrann
En morgen blir lille Natascha snappet av en ukjent mann, Wolfgang Priklopil, som skal holde henne fanget i 3096 dager. Først bare i et polstret fangehull, senere med enkelte turer opp i huset og etter hvert så vidt ut i verden. Det går i vold og misbruk, men Kampusch er kontant i sin grensesetting mot å dvele ved seksuelle detaljer. Ting har nok skjedd, men det vil hun ha for seg selv. Det er befriende.

Kidnapperen er selvfølgelig gal, han er en sprø diktator som utøver sitt mikrotyranni overfor sin eneste undersått.

Han sulter henne ut, utsetter henne for usystematisk tortur, er gjerrig og smålig og beundrer Hitler. I disse tider, da verden er blitt brått oppmerksom på diktatorenes herjinger, er det slående å se hvordan Kampusch' historie speiler det større bildet av råskap og undertrykking.
   
  Medias krav
Siste del av boka er den som virkelig tar pusten fra leseren, når vi beveger oss ut av fangenskapet, og Kampusch blir gjenstand for virkelighetens verden, politiets metoder, medias krav, brevskrivere og forståsegpåere. Dette er sterk lesning! Hun forklarer med kjølig logikk hvordan hun blir presset inn i «Stockholms-syndromet» - dette at gisler får sympati med dem som har fanget dem.   Verden omkring krever enten svart eller hvitt, det godtas ingen nyanser:

«Men sorg hadde jeg ikke rett til å føle. Så fort jeg begynte å tegne et litt mer nyansert bilde av kidnapperen, himlet folk med øynene og så bort.»

 Kampusch tenker klokt om årsakene til at verden vil ha det slik: «Samfunnet trenger gjerningsmenn som Wolfgang Priklopil for å gi et ansikt til det onde som bor i det, og for selv å kunne ta avstand fra det. Samfunnet trenger bildene av fangekjellere for ikke å måtte se inn i de mange leilighetene og forhagene, hvor volden viser sitt besteborgerlige ansikt. Samfunnet benytter ofrene fra spektakulære saker, som meg, til å fraskrive seg ansvaret for alle dem som daglig utsettes for forbrytelser, navnløse ofre som ikke får hjelp — selv om de ber om det.»  

Teksten punktert
Slik taler Natascha Kampusch. Hun er selvfølgelig unik, men gjør opplevelsene relevante i større perspektiv. Boka er skrevet med to medforfattere og holdes i et nøkternt, men nært språk. Oversetter Elisabeth Beanca Halvorsen er dyktig, med et friskt og sterkt norsk, men teksten hennes blir dessverre punktert litt for ofte av manglende vask og korrektur hos forlaget.

Cappelen Damm har vel tenkt at det hastet å få boka ut i tide før Skavlan på fredag, men når man tenker på alle årene Kampusch satt i fangenskap, kunne hun fortjent at man også i Norge bevilget seg den tiden som trengs for å yte hennes stemme rettferdighet.

« «3096 dager» »

Natascha Kampusch