INGEN SKAM: Barneombud Anne Lindboe (avbildet) ønsker en nedre aldersgrense for mannlig omskjæring. «Det å være norsk jøde er noe som alltid har vært fundamentalt for meg, og det å være omskåret har vært en kilde til stolthet, ikke skam», skriver kronikkforfatteren. Foto: Jørn H. Moen
INGEN SKAM: Barneombud Anne Lindboe (avbildet) ønsker en nedre aldersgrense for mannlig omskjæring. «Det å være norsk jøde er noe som alltid har vært fundamentalt for meg, og det å være omskåret har vært en kilde til stolthet, ikke skam», skriver kronikkforfatteren. Foto: Jørn H. MoenVis mer

Nedre aldersgrense på religion

Å innføre en 16 års aldersgrense på mannlig omskjæring vil innebære at vi setter en stopper for jødedommen i Norge.

Meninger

Barneombud Anne Lindboe og hennes nordiske kolleger ønsker en nedre aldersgrense for mannlig omskjæring. Forslaget er omstridt, norske muslimer og jøder argumenterer for religionsfrihet og retten til å utøve en praksis som har pågått i tusener av år, mens Lindmo og hennes kollegers viktigste argumenter er at inngrepet mangler medisinsk indikasjon og at det krenker barns rettigheter. Samtidig oppfordres til en respektfull dialog mellom myndigheter og trossamfunn for at man skal informere barna om deres rettigheter.

Jeg er ikke spesielt religiøs og jeg støtter meg mer enn gjerne til medisinsk-etisk tenkning når jeg skal vurdere hva som er god og forsvarlig helsehjelp. Jeg holder ikke sabbaten, spiser bacon med entusiasme og behersker generelt jødisk skikk og kultur på en inadekvat måte. Så hvorfor føler jeg meg så provosert over forslaget om å innføre en nedre aldersgrense på mannlig omskjæring, eller som Barneombudet så fint formulerer det: «La gutter selv få bestemme om de skal omskjæres» (Felles uttalelse fra de Nordiske barneombudene og barnemedisinske eksperter, 2013)?

Som jøde applauderer jeg at debatten tas. Jeg ser på det som en av samfunnets viktigste oppgaver å ivareta barns rettigheter, og det å få en respektfull og konstruktiv dialog om emnet vitner om et samfunn som både er tolerant og i utvikling. Rituell mannlig omskjæring er ikke medisinsk indisert. Det er jeg helt enig i. De eventuelle medisinske argumenter for rituell mannlig omskjæring kontres fort av at vi har fått såpe og prevensjonsmidler, og det å belaste offentlig helsevesen med denne oppgaven forstår jeg vekker reaksjoner. Kanskje det private helsevesen kan se sitt snitt (et ordspill)? Problemet mitt som jøde er at jeg må være omskåret for å kunne kalle meg jøde. Det gir meg et dilemma.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Barneombudet har i sine gode intensjoner lyktes i å skape en debatt som er som skapt for å indusere skam i minoritetsgrupper. Ikke nok med at man forsøker å assimilere innvandrere og andre kulturelle minoriteter etter beste norske bunadssøm, men her skal man altså beskyldes for å bedrive barnemishandling og barbari for å kunne utøve sin religiøse plikt og arv. For tenk på hva som egentlig kommuniseres: Mine foreldre begikk et brudd på mine menneskerettigheter og barnekonvensjonen da jeg ble omskåret. Først og fremst fordi jeg ikke ble spurt som 8 dager gammel, men også fordi jeg fikk vondt. Av en eller annen grunn har smerte blitt vårt samfunns største problem. Kan det være at jeg tålte smerten? Kan det være at den emosjonelle smerten over å ikke være en del av det jødiske ville vært større? Eller kan det hende at den skammen jeg kjenner over å være omskåret, den fysiske representasjonen av barbari mellom beina er enda mer skadelig? Kanskje jeg heller ville valgt å ha vondt i en dag eller to som baby framfor å ikke kunne være stolt norsk jøde?

Behovet for tilhørighet er et sterkt behov som Barneombudet ikke skal ta for lett på. I minoritetsgrupper er dette en særskilt utfordring og når ombudet kommuniserer det hun gjør bekymrer det meg for hva dette gjør med selvbildet til disse minoritetsbarna. Vil barna kunne kjenne stolthet over å være omskåret, eller skal de nå bli møtt med kritikk og avsky? Hvordan vil disse guttene ha det etter gymmen når de skal dusje, vil de føle behov for å dekke seg til for å skjule deres foreldres barbari? Vil de tørre å vise seg naken for sin første kjæreste i ungdomsalderen? Vil de kjenne stolthet over å være omskåret eller vil de kjenne skam? Styrken i sosial avvisning er potent, og barn er særlig sårbare for denne kraften; barnets reaksjon vil alltid være å finne en måte å komme ut av skamposisjon slik at man igjen kan finne aksept og ubetinget kjærlighet. I denne sammenhengen er løsningen enten å ta avstand fra minoriteten, eller ta avstand fra majoriteten. Behovet for aksept av den andre er så potent at barn går ekstremt langt. Som jøde betyr det i praksis at man tar avstand fra jødedommen eller «det norske».

Fyttikatta jeg er så glad for at jeg slapp å bestemme selv da jeg var 16 år. Hvis jeg var en ikke-omskåret jødisk gutt, noe som per definisjon er en paradoksal tilstand, ville jeg glatt valgt å takke nei. Som 16 åring ville jeg vært altfor opptatt av at tissen min ikke ble tuklet med i annen hensikt enn orgasme. Ikke snakk om at en lege eller annen skalpellutdannet person skulle få skjære i tissen med den hensikt å gi meg fellesskapsfølelse, tilhørighet og mulighet for deltakelse i messiansk tid hvis den skulle komme i min levetid. Som 16 åring ville jeg prioritert det bort, ingen tvil. Og som voksen hadde jeg i hvert fall ikke orket å gjennomføre inngrepet, jeg ville jo ikke hatt en tilknytning til det jødiske som tilsa at jeg ville orket å gjennomføre et inngrep som ville gitt meg smerte og gangsperre i ei uke. Behovet for å skjerme min penis ville gått på bekostning av min jødedom. Penis over Gud, det er en ganske enkel prioritering for en stakkars sekulær. Og gjennom å prioritere penisen min, ville jeg prioritert vekk jødedommen.

For meg er valget enkelt. Det å være norsk jøde er noe som alltid har vært fundamentalt for meg, og det å være omskåret har vært en kilde til stolthet, ikke skam. Mine foreldre utførte ikke et overgrep mot meg da jeg ble omskåret, men de ga meg muligheten til å utforske dualiteten jeg er født inn i. Men skulle jeg valgt som 16 åring ville jeg sannsynligvis valg bort omskjæring, et valg som i virkeligheten ville handlet om å velge bort jødedommen. Jeg ville ikke kunne ha stått Bar Mizwah (konfirmasjon), deltatt i religiøse ritualer eller vært medlem av en jødisk menighet før fylte 16 år og i all den tid jeg skulle fått opplæring i min bakgrunn og identitet, ville jeg ikke ha fått muligheten til å få denne opplæringen og sosialiseringen. Tilhørighet til det jødiske ville blitt pulverisert. Jeg ville derfor ikke følte meg jødisk, og derfor ville jeg aldri latt meg omskjære.

Å innføre en 16 års aldersgrense på mannlig omskjæring vil innebære at vil setter en stopper for jødedommen i Norge. Er det det vi vil?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook