New Yorks greatest hits

En blanding av kulturhistoriske New York-klassikere og Torgrim Eggens velformulerte hverdagsobservasjoner gjør «Manhattan»  til ei leseverdig bok.

Flere bokanmeldelser

BOK: «Da jeg først så New York var jeg 20, det var sommer, og jeg gikk av et DC-7 på den gamle, midlertidige Idlewild-terminalen i en ny kjole som hadde virket veldig smart i Sacramento, men som virket mindre smart allerede, selv i den gamle, midlertidige Idlewild-terminalen, og den varme lufta luktet mugg, og et eller annet instinkt, programmert av alle filmene jeg noensinne hadde sett og alle sangene jeg noensinne hadde hørt sunget og alle historiene jeg noensinne hadde lest om New York, fortalte meg at ting aldri helt ville bli de samme igjen. Og faktisk ble de aldri det», skriver Joan Didion i det lille essayet «Goodbye to All That» fra 1967 (publisert i 1968-klassikeren «Slouching Towards Bethlehem»), en av de vakreste tekstene jeg har lest om å være ung og ny og nysgjerrig på livet i New York City.

Didion skulle være der i seks måneder, men ble i åtte år. Forfatteren forelsket seg i byen slik man elsker «den første personen som noensinne rører deg», hun fikk følelsen, «så spesiell for New York, at noe ekstraordinært ville skje hvert minutt, hver dag, hver måned som helst».

Denne mytologiske New York-romantikken – som mange Manhattan-besøkende vil kunne nikke gjenkjennende til – er bakteppe også i Torgrim Eggens velskrevne nye bok, «Manhattan».

I likhet med Didion, bringer Eggen med seg alle filmene, sangene og bøkene om New York på sin reise til byen, og tar dem deretter med inn i boka.

Engasjerende

Eggen og kjæresten hans dro til Manhattan i 2005 og ble der et knapt halvår. Han fikk ikke gjort alt han hadde planlagt, men han la et riktig fruktbart grunnlag for «Manhattan», som er en vellykket blanding av velinformerte, reportasjelignende hverdagsobservasjoner fra storbylivet – med særlig vekt på Harlem, Eggens bydel - og gjenfortelling av sentrale episoder i New Yorks blomstrende 1900-tallskulturhistorie.

Eggen skriver om strengt butikkpersonale og alle newyorkeres besettelse, leiligheter og eiendom, i det ene øyeblikket, for deretter å skildre Bob Dylans fødsel som artist og hvordan Andy Warhol ble manager for The Velvet Underground. I det musikalske er Eggen på hjemmebane.

FORELSKA I NEW YORK: Her FN- og Chryslerbygningen (tårnet bak til venstre) sett fra East River som renner mellom Manhattan og Brooklyn. Vis mer

I «Manhattan» skriver han i det hele tatt riktig engasjerende om temaer han også tidligere har vist at han brenner for, som musikk («Larmen og vreden», «Den nye Dylan», diverse journalistikk), arkitektur («Pynt») og mat («Farlig godt», diverse journalistikk). Samtidig beveger han seg utover en strengt kulturhistorisk tilnærming når han skriver om Aids og homokampen i Greenwich Village og de dramatiske universitetsopptøyene på Columbia seint i 1960-åra.

Ei bok om Manhattans kulturhistorie må nødvendigvis langt på vei bli en samling «greatest hits» av mytologiserte beretninger som er fortalt utallige ganger før: Actionmaleren Jackson Pollock, bebopens og rapens pionerer, stand up-foregangsmannen Lenny Bruce, arkitektursmaksdommeren Philip Johnson, de musikalske 1970-tallslegendene Patti Smith og The Ramones og beatgründerne ved Columbia er alle med. Men selv om Eggen her – naturligvis – må basere seg på andres arbeid, klarer han i all hovedsak å puste nytt liv i det velkjente stoffet og gi det sin personlige vri.

Utvalgsdebatt

Det sier seg selv at ei slik bok må prioritere hardt, og Eggens utvalg er kunnskapsrikt og slett ikke dårlig. Men som alle «greatest hits»-samlinger, bør det settes under debatt. Hvorfor har Andy Warhol fått plass, men knapt hans forbilde Truman Capote, som arrangerte byens mest legendariske fest i etterkrigstida og var så tett knyttet til New York City som trolig bare innflyttere kan være? Hvorfor skriver han om kunstnerbaren Cedar Tavern, men ikke om Studio 54, verdens heiteste klubb seint i 1970-åra? Hvor er det blitt av 1920-tallets legendariske Hotel Algonquin-krets, med den sylskarpe Dorothy Parker i spissen?

Eggen inkluderer arkitektene og kokkene, men utelater både Madison Avenue og reklamebransjens gjennombruddsår og moteverdenen, med New York-legender som Calvin Klein og Halston. Han tar med Pollock, men 1970-åras hypervitale Soho-kunstmiljø og 1980-tallets «unge døde» i kunstverdenen, Jean-Michel Basquiat og Keith Haring, nevnes ikke (trolig er nettopp kunsten Manhattans viktigste bidrag til etterkrigstidas kulturhistorie).

Hvor er den kontroversielle byplanleggeren Robert Moses, mannen som mer enn de aller fleste har formet dagens New York, og hvor er en så sentral Manhattan-institusjon som The New York Times? Slik kunne man holde på i det uendelige.

Småslurv

Det er det ingen grunn til å gjøre. Skal man være streng, bør det imidlertid påpekes at «Manhattan» nå og da lider under småslurv og manglende presisjon: Philip Johnson var nittiåtte og et halvt år, ikke nittini og et halvt, som Eggen skriver, da han døde. Den banebrytende utstillingen Johnson lagde i 1932, het ikke «The International Style» (det var navnet på boka som fulgte den), men «Modern Architecture: International Exhibition».

Hovedpersonen i Jay McInerneys romanklassiker «Bright Lights, Big City» jobber ikke i The New Yorker, slik Eggen skriver, men i et magasin som rett nok er til forveksling likt. «Den postmoderne arkitekten Charles Jenkins» heter i realiteten Charles Jencks. Borgermester Giuliani staves noen ganger riktig, andre ganger Guiliani.

Men dette er pirk: «Manhattan» er ei bok som burde ha interesse både for gamle kjente av New York og for lesere uten forhåndskunnskaper om den stolte historien til 1900-tallets viktigste kulturby.

LES OGSÅ:

KULTURELL HOVEDSTAD: Som Meadows Soprano får sagt om byen hun studerer i når broren kommer på besøk fra New Jersey.
MYTOLOGISK ROMANTIKK: Mange Manhattan-besøkende vil kunne kjenne seg igjen i bakteppet i Torgrim Eggens velskrevne nye bok, «Manhattan».