NHO årskonferanse: Statsminister Jens Stoltenberg og NHO-president Kristin Skogen Lund på årets NHO-konferanse..
Foto: Berit Roald / Scanpix
NHO årskonferanse: Statsminister Jens Stoltenberg og NHO-president Kristin Skogen Lund på årets NHO-konferanse.. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

NHOs frykt for bølger

Gode intensjoner til tross. Det påkaller skjeve smil når de rike og mektige benker seg for å diskutere hva man skal gjøre med de fattigste, skriver Stein Aabø.

Tre bølger truer velferdsstaten, ifølge NHO som i dag holder sin årskonferanse i Operaen. Eldrebølgen, innvandringsbølgen og trygdebølgen. Bølgebegrepet gir assosiasjoner til tsunamier, flodbølger, noe som vil overskylle oss og drukne oss.

Statsminister Jens Stoltenberg har allerede valgt ikke å bruke begrepet «eldrebølge» om aldersutviklingen i befolkningen. Nettopp fordi det skaper et inntrykk av at det er besværlig at folk har bedre helse og lever lenger. Det er det selvfølgelig ikke, selv om det skaper visse utfordringer for dem som skal styre samfunnsutvikling og samfunnsøkonomi. Både aldersutviklingen, innvandringen og utviklingen i antall uføre er utfordringer som det politiske Norge er opptatt av. At næringslivets kvinner og menn setter velferdsstatens utfordringer på dagsorden skulle bare mangle. Deres bedrifter er jo mer avhengige av at det fins gode velferdsordninger enn noen andre. De kan rekruttere høyt utdannet arbeidskraft, bekostet av arbeidskraften selv og av det offentlige. De kan si opp ansatte og overlate deres skjebne til det offentlige. De nyter godt av barnehager og sykehjem, som avlaster deres ansatte. De kan overlate til Nav å sørge for langtidssykemeldte. Ikke alle næringslivsledere forstår dette. Altfor ofte gir de uttrykk for at velferdsstaten er en belastning for driftige skapere av verdier. En dyr klamp om foten. Årskonferansen bør bidra til et noe mer nyansert syn.

Men det er noe med settingen. Kontrasten mellom konferansens vellykkede deltakere og dem som representerer de ulike bølgene blir så stor at budskapet lett forsvinner i dyre dresser. Pensjonister har som kjent mindre å rutte med enn yrkesaktive. Innvandrere er overrepresentert blant arbeidsledige og fattige. Og det er ikke fett å være uføretrygdet i dag. Ingen av menneskene i bølgene har noe i nærheten av gjennomsnittsinntekten blant NHO-konferansens deltakere. Det besværlige med folket i bølgene er at de i større grad enn yrkesaktive er avhengige av velferdsstatens ytelser. Ennå har ikke konferansens dyktige arrangører valgt som tema å drøfte hvorfor noen er så mye mer verdt enn andre, hvorfor mange unner seg månedsgasjer langt høyere enn vanlige folks årslønn og attpåtil finner det helt naturlig. Det ville vært noe for neste års konferanse.

La gå: «Velferdsfellen», symbolisert med en rød lenestol i skinn plassert der ostebiten pleier å være på en musefelle, er et tema som er vel verdt å drøfte. Det har sosialdemokrater gjort i årtier.

Men det er forskjell på å styre et land og en bedrift. Det er forskjell på samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi. Det er forskjell på rødruss og blåruss. Denne forskjellen gir seg blant annet utslag i at politikernes ønsker og erklæringer om at eldre arbeidstakere må stå lenger i arbeid, blir undergravd av en rekke bedrifter som vil kvitte seg med 62-åringer så fort som mulig. Politikernes ønsker og erklæringer om å få ned arbeidsledigheten blant innvandrere, blir motarbeidet av bedrifter som unnlater å ansette folk med uvante egennavn. Og politikernes drøm om et inkluderende arbeidsliv, hvor det også er plass til folk med ulike funksjonshemninger, blir undergravd av bedriftenes stadig høyere krav til produktivitet og inntjening.

Derfor blir det neppe harmoni mellom samfunns- og bedriftsøkonomene før markedets jernlov om tilbud og etterspørsel bidrar. Når arbeidsmarkedet om ikke altfor mange år skriker etter arbeidskraft, kan det bli plass til flere eldre og flere innvandrere. Da vil man tvinges til å forstå hvor viktig det er å bevare den kompetansen som eldre arbeidstakere representerer. Da vil bedriftene selv se seg tjent med å hyre innvandrere og om nødvendig bygge opp deres kompetanse.

Derfor kan vi like gjerne se bølgene som rene arbeidskraftreserver. Bølgene er banker, ikke tsunamier. Eldre kan jobbe lenger og har kompetanse fra et langt liv. Innvandrere kan mer enn vi tror og vil ikke minst lære oss mye nytt. Og mange uføre vil berike både bedrifter og samfunn om de blir ønsket velkommen og får tilrettelagt en arbeidssituasjon de kan mestre.