NADINES KLO: Nobelprivinner Nadine Gordimer skriver med intelektuell og følelsesmessig presisjon i sin siste novellesamling. Foto:
NADINES KLO: Nobelprivinner Nadine Gordimer skriver med intelektuell og følelsesmessig presisjon i sin siste novellesamling. Foto:Vis mer

Nobelprisvinner med skarpe kanter

Nadine Gordimer (88) om rase, etnisitet og tilknytning.

ANMELDELSE: I over seksti år har sørafrikanske Nadine Gordimer utgitt bøker. Hun debuterte med noveller i 1949. Nå foreligger den åttiåtte år gamle forfatterens foreløpig siste bok på norsk.

Igjen bruker nobelprisvinneren (1991) kortformatet til å drøfte identitet og røtter, begynnelsen og slutten, kjærligheten og sviket.

De legitime
«Beethoven var en sekstendedel svart» består av tretten noveller. Rase, etnisitet og tilknytning er fremdeles studieobjekter for Gordimer, samt sorgen over å miste.

Mange av novellene foregår i Sør-Afrika, men slett ikke alle. Vi tas med til en liten familierestaurant på den franske landsbygda, til merkelige «ingensteder» som drømmen og døden er, ja, til og med til fordøyelseskanalens innside.

Tittelnovellen er derimot av det tradisjonelle slaget. Her reiser en hvit, sørafrikansk akademiker til stedet der oldefaren engang gravde (eller rettere sagt fikk noen til å grave for seg) etter diamanter. Akademikeren betrakter gamle fotografier av forfaren og slutter at en slik mann må ha hatt elskerinner blant de innfødte, negresser som senere fødte hans barn.

Dermed er det ikke utenkelig at han selv har — i likhet med Beethoven — «svart blod» i årene:

«En gang var det svarte, stakkars jækler, som ønsket at de var hvite. Nå er det en hvit stakkars jækel som ønsker at han var svart,» skriver en litt spiss Gordimer.

Hvem vi er
Tittelnovellen er den som mest eksplisitt sier noe om Sør-Afrika før og nå. Men de lange linjene er med i de fleste novellene. Opprinnelse og røtter er det tematiske navet:

Mens hovedpersonen i tittelnovellen kikker på støvete bilder av oldefaren, oppdager en annen en koffert med karnevalsklær etter en eksentrisk mor. En tredje finner et brev i den avdøde morens papirer, et brev som sår tvil om hovedpersonens opphav.

Sistnevnte er en nydelig novelle som tematiserer hvem vi er, og hva og hvem vi lar oss definere av: Nasjonalitet, rase, hvem våre foreldre og ektemenn er? I to av novellene lar kvinner ektefellens liv ha forrang. Som kvinnen som hører av sin feterte musikerektemanns cellospill at han har en elskerinne, men som ikke tar affære.

Destillert prosa
Gordimer har en essayistisk, nøktern prosa. Tonen er saklig, nærmest følelsesløs. Hun skriver med en autoritet som ikke bare skylles et langt livs skriving. Man fornemmer en skarphet og strenghet hos henne. Når poesien eller smerten slår igjennom i dette språket, oppleves det ekstra kraftfullt.

« «Beethoven var en sekstendedel svart» »

Nadine Gordimer

Om novelleavslutningene ikke alltid er fullendte - noen av fortellingene har et skisseaktig preg som gjør at boka ikke er hennes beste - så er det ett krav Gordimer setter høyt: Kravet til litteraturens annerledeshet, til underliggjøring og originalitet. Som i novellen der forfatteren settes helt ut av spill, fordi det befinner seg en kakerlakk inne skrivemaskinen. Den er et høydepunkt i samlingen.

Begynnelse og slutt
Opprinnelse og død — begynnelsen og slutten for menneskene — går som en rød tråd i samlingen. Gordimer overskuer mye i denne boka, som er skrevet med intellektuell og følelsesmessig presisjon. Det gjør den god å lese.