FRAFLYTTING:  Etnisk norske småbarnsforeldre flytter fra Tøyen når barna når skolealder. Kan pengene fra Munch-handelen redde Tøyen?
Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet
FRAFLYTTING: Etnisk norske småbarnsforeldre flytter fra Tøyen når barna når skolealder. Kan pengene fra Munch-handelen redde Tøyen? Foto: Anders Grønneberg/ DagbladetVis mer

Nødskrik fra Tøyen

Det kan være like viktig å redde Tøyen som Munch, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Mens det politiske Munch-dramaet tok fatt på siste akt og Carl I. Hagen nok en gang prøvde å stjele scenen, samlet beboerne i Tøyen seg i går kveld til folkemøte på den lokale skolen. Et museum fattigere, kanskje litt rikere, men ikke mye klokere.

Ikke før hadde SVs Marianne Borgen fortalt dem om hvilken gavepakke hestehandelen i Oslo bystyre hadde gitt dem, før Ap's Libe Riber-Mohn helte iskaldt blod i årene. De innfødte hadde blitt solgt for knapper og glansbilder.

Men Tøyen er ikke Manhattan, og i det store bildet er det ikke så mange som bryr seg om bydelen i indre Oslo, hvor Munch-museet har ligget i 50 år. En T-banestasjon unna sentrum, fem minutter med buss, men likevel så langt unna det gode selskap at japanske turister, som har reist halve jorda rundt, ikke kan ta seg tid til å reise dit, skal vi tro.

Munch kan ikke handle om byutvikling, har tilhengere av Lambda vært enige om. Og selvfølgelig alle som ikke bor i Oslo og som mener det får være måte på provinsialisme, tross at innbyggertallet er på størrelse med en mellomstor norsk by.

Jeg mener det er mer alvorlig enn lokal byutvikling. Det handler om å hindre at Norge i 2013 igjen skaper fattigdomskvartaler, hvor barn ikke har samme muligheter som alle andre norske barn.

Derfor må vi alle bry oss om et sted som heter Tøyen.

Tøyen har tapt lokaliseringsdebatter før. I 1820-åra vurderte man å legge selveste Slottet på de idylliske løkkene i øst. Da hadde byen sett ganske annerledes ut, og kongen kunne hatt vakker fjordutsikt.

I stedet ble Tøyen og Gamle Oslo byens bakgård, forsømt og utarmet, med få unntak. De siste tiåra har innvandrere flyttet inn, og på Tøyen skole hvor folkemøtet ble holdt, har 98 prosent av elevene innvandrerbakgrunn og 70 prosent sliter med norsken. Hvert tredje barn vokser opp i fattigdom, hver fjerde familie mottar sosialstøtte.

Det er den tettest, mest multikulturelle befolkete delen av byen med flest kommunale boliger. På Tøyen-sentret, et uhyggelig monster av en betongkloss som burde vært jevnet med jorda, er det utdeling av Subutex og metadon. På parkeringsplassen utenfor Botanisk Hage har romfolk campet i årevis uten innblanding.

Det er et sted politikerne glemte. Midt i Oslo.

Hvorfor skal vi bry oss om Tøyen? Hvorfor er det kanskje like viktig for nasjonen å redde Tøyen som Munch?

Kultureliten har gremmet seg over Munch-bataljen. Den gjør oss til latter i utlandet. Som kulturnasjon. Men handler ikke dette også om hva slags nasjon vi er og kultur vi har?

Hestehandelen i Oslo bystyre forteller hvorfor. Den handler om en feilslått politikk, som man prøver å lappe på, men som åpenbart krever større innsats og flere ressurser enn den pakken som i går ble lagt fram.

Det er peanøtter. Et badeland gjør ingen sommer.

De aller fleste vil innse at det å samle kommunale tilbud for rus, psykiatri og andre sosiale problemer på ett område, er en dårlig idé. Likevel har det skjedd med åpne øyne. I en bydel som allerede sliter med fattigdom og integrering, har man også plassert tungt belastete sosialklienter.

Hører de sammen? Det er fristende å tro at en slik fordom styrer politikken. Statistikken tyder på at den har mye for seg, og at fattige nabolag får en ekstra belastning når politikerne skal fordele kommunale boliger, asylmottak og rusbehandling.

Det er en eksplosiv blanding, og beboerne på Tøyen har samlet seg i protest. Bystyret skal være glad for at det er et demokratisk opprør og ikke opptøyer slik det var i Husby utenfor Stockholm.

Tøyen er bare begynnelsen. Hele bydelen Gamle Oslo sliter med de samme problemene. Det er trist at krangelen om Munch måtte til for å utløse noen konkrete tiltak mot en fattigdom og ulikhet som er midt i blant oss.

Folkemøtet på Tøyen Skole var kanskje også bare en begynnelse på at beboere ikke lenger finner seg i å være overskrifter i avisene. Jeg bor selv i nabolaget. Det er faktisk et godt sted å bo; sentrumsnært, lokalt, mangfoldig, passe rufsete og raust. Norsk og internasjonalt på samme tid, og et helt annet Oslo enn jeg vokste opp i. Det liker jeg og mange andre.

Men det er historieløst å tro at fattigdommen og de sosiale ulikhetene er noe nytt. Edvard Munch ville kjent seg igjen på Tøyen og følt seg mer hjemme der enn i et høyhus med jåleknekk.

Hadde han levd i 2013 ville han malt «Skrik» etter å ha sett Tøyen-sentret.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook