20161106: Hillary Clinton fikk med seg artisten Katy Perry og samlet nærmere 15000 velgere i Philadelphia i staten Pennsylvania tre dager før valget. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
20161106: Hillary Clinton fikk med seg artisten Katy Perry og samlet nærmere 15000 velgere i Philadelphia i staten Pennsylvania tre dager før valget. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Katy Perrys siste hit sliter med å tilpasse seg Trump-æraens nye virkelighet.

Noe er veldig galt med den nye låta til Katy Perry

Selv superhelter kan feile. Katy Perrys siste singel glemmer – nesten – hva som gjør Katy Perry så bra. 

Katy Perrys siste single, «Chained To The Rhythm», er en mildt sagt forvirrende affære. Det repetitive refrenget – «Turn it up, it's your favorite song! / Dance, dance, dance to the dis-tor-tion!» – kleber seg til hjernen, perfekt designet for at radiostasjonene skal omfavne låta (A-listet på P3 i skrivende stund!). Men lytter en til teksten, skjønner en straks at «Chained To The Rhythm» er spekket med ironi, og aller helst vil være en slags trojansk hest: en satire over eller kritikk av nettopp slike sanger som det den selv tilsynelatende er. Når vi synger, danser eller nynner med til «Chained To The Rhythm», er det vi som er «lenket til rytmen», hevder teksten, og argumenterer for at behagelige distraksjoner og beskyttelsesmekanismer holder oss fanget i vår egen lille boble, vårt eget lille ekkokammer:

«Are we crazy?
Living our lives through a lens
Trapped in our white picket fence
Like ornaments
So comfortable, we're living in a bubble, bubble
So comfortable, we cannot see the trouble, trouble
»

Løsningen refrenget foreslår, at vi skal danse og danse til vi snubler rundt som en drita zombie, skal åpenbart ikke tas alvorlig. Poppens oppgave, hevder refrenget, er å få folk til å glemme problemene sine slik at de holder ut all driten – i stedet for å gjøre opprør mot systemet som skaper problemene deres. Om en merker en viss matthet i måten dette refrenget er sunget på, en viss flathet i melodien, i motsetning til det meste andre Katy Perry har gjort, er det trolig meningen. Det er jo ikke slik det skal være.

«So put your rose-colored glasses on
And party on

Turn it up, it's your favorite song
Dance, dance, dance to the distortion
Come on, turn it up, keep it on repeat
Stumbling around like a wasted zombie
Yeah, we think we're free
Drink, this one is on me
We're all chained to the rhythm
To the rhythm
To the rhythm»

Likevel er ironien trøblete. For hvis vi ikke danser til Daft-Punk-filtrert-gjennom-Kygo-beaten til Max Martin og Ali Payami har «Chained To The Rhythm» mislyktes, og Perrys karriere ville være på hell. «Chained To The Rhythm» vil ha i både pose og sekk. Den må være det den kritiserer for i det hele tatt å nå frem, men samtidig heve seg over det, gjennom ironi.

Øyeblikket da «Chained To The Rhythm» helt slutter å være kunst og bare blir klønete kommers finner sted helt mot slutten, idet Skip Marley, Bobs middels begavede barnebarn, plutselig dukker opp for å bryte illusjonen, rytmene og lenkene. I videoen befinner Perry seg i en retrofuturistisk fornøyelsespark – «Oblivia», glemselens rike – der folk slynges over vegger med påskriften «Safe trip home!», sukkerspinnet er formet som digre atomsopper og alt er helt utrolig, da hun begir seg inn i en 3D-kino der hun plutselig – på godt hulelignelsevis – tar av seg brillene og oppdager at Onge Marley kommer mot henne gjennom lerretet, mens han lover oss at «Time is ticking for the empire!». Ja, særlig.

Når jeg prøver å sirkle inn hvorfor jeg synes «Chained To The Rhythm» er en svak Katy Perry-låt, er det nettopp denne sekvensen jeg stadig vender tilbake til. Den er på samme tid veldig katyperrysk og helt grunnleggende feil. Men om jeg skal kunne forklare hvorfor, må vi først si noe om hva slags artist Katy Perry er. For joda, Katy Perry er en berømt popartist, såpass vet vi alle, men hva gjør henne til Katy Perry, og ikke, for eksempel, til Taylor Swift? Hva består det spesifikt katyperryske i?

Selv tenker jeg på Katy Perry som en slags superhelt. Ikke minst på den måten at hun har sin egen opprinnelsesmyte, og at denne myten definerer alt hun gjør som artist. Myten er omtrent sånn: Katheryn Elizabeth Hudson vokste opp som datter av en pastor i pinsebevegelsen i Santa Barbara, California. Hun fikk synge i kirken, men hjemme var det forbudt å høre på sekulær musikk. Den Katy Hudson som ga ut sitt første album som sekstenåring, var derfor en kristenrock-artist, med visse islett av country. (En gang skal jeg prøve å skrive noe om hvor interessant det er at alle de tre viktigste hvite, kvinnelige popartistene det siste tiåret, altså Miley, Katy og Taylor, har bakgrunnen sin nettopp i countrymusikken. Det blir ikke i dag.) Men albumet floppet, Katy flyttet hjemmefra, forandret retning og skiftet navn. Navneskiftet – som setter henne i forbindelse med morens pikenavn – fungerer i denne myten som øyeblikket da superhelten endelig får en egen drakt og kan begynne å utfolde seg fritt.

Den største overraskelsen for den som oppsøker Katy Perrys debutalbum, «One Of The Boys» (2008), som gjorde henne til superstjerne, er hvor rocka det er. Det er fullt av hits, låter som «I Kissed A Girl» og «Hot N Cold», men også av gnistrende elektriske gitarer. Og det er her myten Katy Perry blir født. På «One Of The Boys» presenterer Perry seg som hun som er lei av å være en av gutta. Hun som valgte gitar fremfor ballett, og kan rape (ikke rappe) alfabetet, men som nå vil ut av kompis-sonen. Nå vil hun leve ut de feminine sidene sine. Nå vil hun kline: «And I swear maybe one day you're gonna wanna / make out, make out, make out with me!» roper Perry, som om det å kline – og å bli klina med – er det største og mest vidunderlige mysteriet universet har å tilby et stakkars menneske. Og det er det jo, faktisk. Både sangen og albumet «One of the Boys» handler om dette, om det berusende i å omfavne seksuell makt, i å lese Lolita og barbere leggene. I å forføre, erfare og ikke minst å nyte det du gjør: «I kissed a girl, and I liked it!»

Hovedmotivet som går gjennom hele Katy Perrys katalog, fra «One Of The Boys» og «Waking Up In Vegas» frem til «Chained To The Rhythm» er derfor oppvåkningen. Og det Katy Perry stadig våkner opp til, er en forståelse av at verden er rikere og mer sanselig enn hun engang trodde, og at hun selv – og jentene som lytter – er sterkere og mer kapable enn de noen gang har våget å tro. Skoleeksempelet er selvsagt «Wide Awake», en sang om erfaringens dyrkjøpte velsignelse, der Perry i musikkvideoen oppsøker en yngre utgave av seg selv så de kan forløse hverandres magiske, feminine krefter og hamle opp med svikefulle lissomprinser. Det tvers igjennom katyperryske motivet med fyrverkeri som bokstavelig talt spruter fra artistens pupper dukker opp for første gang her, før det tas helt ut i videoen til det Jack Kerouac-inspirerte mesterverket «Firework». Det trenger ikke være subtilt så lenge det er sublimt.

Når den unge Katy Perry synger om å kysse jenter eller om tenåringsdrømmer, gjør hun det uten forbehold, som om hun tar for seg av alt det hun tidligere har nektet seg, eller blitt nektet. Perrys «tenåringsdrømmer» er derfor ikke én tenårings drømmer, men snarere drømmen om å få være en tenåring. Det disse sangene insisterer på er frihet uten begrensninger. Frihet til å handle, frihet til ikke å la seg definere av andres fordommer, frihet til å begjære klisjeene og gi seg hen til dem.

Når Perry helhjertet og eksessivt omfavner en stereotyp, amerikansk ung femininitet er det alltid fra perspektivet til en som ikke er vant med å identifisere seg med slikt. Fordi Perry er guttejenta, hun med gitaren som ikke fikk lov til å si «lucky» eller kle seg ut til halloween på grunn av djevelen. Derfor er det et element av utkledning og kostyme, ja nærmest drag, over det meste hun gjør. Alle som har sett Perrys musikkvideoer vet at hun elsker å kle seg ut. Og den som kler seg ut tar på seg nye roller og får tilgang til uante krefter gjennom alle kostymene, kakene og de skinnende flatene.

Noe av det mest befriende ved Perry er at hun er så lite selvbevisst, så lite skamfull, og at skammen, der den dukker opp, gjøres latterlig. Perrys udiskutable komiske talent skiller henne fra radikalt fra konkurrentene –og forgjengerne. Det er typisk henne å spille ut en låt om erotisk dominans som pur komedie. Kanskje fordi hun på en helt grunnleggende måte gir blaffen i å forholde seg til «det mannlige blikket», som aldri får bli definerende og derfor heller ikke må gjøres til gjenstand for ironi. I dette ligger nok den største forskjellen mellom Perry og stjernen som oppdaget henne først, Madonna. «Material Girl» er en ytterst selvbevisst, ironisk og kokett låt, som iscenesetter blikket på artisten og definerer henne i forhold til det. Slik sett har den mer til felles med Nicki Minaj eller Taylor Swift (!) enn med Katy Perry, som riktignok behandler kostymer og rekvisitter som fetisjer, men alltid som hennes fetisjer, som noe hun kan bruke eller forsvinne i.

Når så mange prepubertale jenter elsker Katy Perry, er det blant annet fordi de til en viss grad deler disse fantasiene, men ikke bare. Når jeg spør husets niåring om hva hun liker ved nettopp Katy Perry, svarer hun at Perry liksom er inni musikken når hun synger. Jeg tror jeg vet hva hun mener, for Perrys stemme går opp i musikken på samme måte som Perry selv går opp i rollene hver gang hun tar på seg et nytt kostyme. Det er kanskje ikke den hun egentlig er, men gleden over å synge sangen og å spille rollen er blottet for ironi. Der er her hun vil være. Nå.

«Chained To The Rhythm» bryter derfor med tidligere Katy Perry-låter ved å presentere utopien som dystopi, overskuddet som underskudd, og anlegge et ironisk blikk på samtiden og begjærsobjektene. Alt i kjølvannet av at Trump beseiret Perrys favoritt Clinton, og erstattet Obama-administrasjonen med en haug kjeltringer. At desillusjonen kryper inn i musikken hennes er derfor naturlig. Perrys debut sammenfalt med at Obama ble president, og den optimistiske grunntonen i musikken hennes lar seg lett forene med et «Yes We Can». At oppvåkningen og illusjonsbruddet fortsatt er med, bekrefter bare at vi har med et konsekvent kunstnerisk univers å gjøre.

Så hvorfor klinger akkurat denne låta og videoen likevel falsk? Jeg tror det er så enkelt som at rollen som frigjører for første gang ikke ligger hos Perry selv, men hos en mann. Noe av det første som skjer i videoen til «Roar» er at den selfiediggende kjæresten til Perry blir spist av en tiger. Så må hun finne tigeren i seg selv. Videoen til «Chained To The Rhythm» forsøker å etablere Perry som en som våkner av seg selv, først ved at hun stikker seg på en torne i rosebusken, så når hun selv tar av seg 3D-brillene inne på kinoen. Men det er Onge Marley –bærer av den revolusjonære, postkoloniale arven – som mansplainer... unnskyld... opplyser henne og maner til kamp. «And we're about to riot! / They woke up, they woke up the lions!» jatter lille Skip. Det kommer nok til å gå seg til etter hvert. Men hvis en løve hadde dukket opp i akkurat det øyeblikket og spist ham opp i ett jafs, ville jeg elsket låta uten forbehold.