GJENKJENNELSE: Kellerman kommer ikke til å tegne omslaget på romanen selv: - Noen kommer til å kjøpe den fordi de tror det er Rocky i romanform. Hvis den kommer ut, da. Og da er det bra om den skiller seg litt fra serien. Foto: Anna-Lena Mattsson
GJENKJENNELSE: Kellerman kommer ikke til å tegne omslaget på romanen selv: - Noen kommer til å kjøpe den fordi de tror det er Rocky i romanform. Hvis den kommer ut, da. Og da er det bra om den skiller seg litt fra serien. Foto: Anna-Lena MattssonVis mer

Noen gamle bikkjer lærer stadig nye triks

Rocky-tegner Martin Kellerman (37) har skrevet sin første roman.

(Dagbladet): Det er midt på dagen, men Martin Kellerman vil møtes på et sted med skjenkebevilling. Helst under jorda.

Stockholmeren bak Rocky, tegneserie-slash-generasjonsspeil og allemannseie, er i Bergen for å kaste slackerglans over tegneseriefestivalen Raptus. Det er førpremiere på Rocky-bok nummer seks i norsk oversettelse. Forfatteren har det «sådär».

- På svensk het boka bare 10 eller 11, men på norsk er den blitt hetende «Singel & sur». Det passer bra nå... som en kniv i hjertet!

Kellerman flirer, men pløyer samtidig en imaginær kniv inn i brystkassa. Det er akkurat slutt med kjæresten gjennom flere år.

«Vi var som SAAB. Fikk det aldri til å funke, men motsatte oss nedleggelse. Nå har vi måttet gå», annonserer Twitter-siden hans på klockrent rocky'sk.

Dermed er det i halvmørket på en vinkjeller jeg finner ham, i selskap av en stockholmsk svirebror som i stillhet skal overvære hele seansen, og får høre hva hans alter ego, den ulykksalige södermalmsbikkja, har fore i den nye boka:

- Den handler om da den forrige kjæresten min fant seg en australier i Thailand og flyttet til Australia. Så da var jeg singel og sur i fem år. Det var begynnelsen på en æra da jeg flyttet ut på landet og bodde der i ett og et halvt år med en kompis. Så kom en ny æra da jeg gikk inn i et kaotisk kjæresteforhold som nå er veldokumentert i serien, så flyttet vi til Västerås da hun skulle studere der... og nå er det slutt med henne, og jeg er tilbake i Stockholm.

På svensk er han oppe i over tjue bøker.

- For meg føles jo boka gammel, men det skal man vel ikke si. Men den er kul: det var da serien begynte å bli bra igjen etter en dårlig fase da jeg hadde hatt for mange baller i lufta og ikke rukket å legge sjela i greiene, innrømmer han.

DET ER I STOCKHOLMS gater og hyresrätter at Rocky og hans krets har filosofert, festet og slikket sine sår siden 1998, og Kellerman er blitt en liten stockholmsinstitusjon i seg selv.

- Kunne du bodd noe annet sted enn på Södermalm?

- Ikke noe annet sted inne i Stockholm, nei. Kanskje i en nær-forstad?

- En gang fortalte du at du vurderte å flytte til Oslo?

- Jeg var inne på tanken å kjøpe leilighet der. Jeg liker å dra dit iblant for å spille squash og softe. Og jeg liker at jeg ikke har så stort sosialt nettverk der. Kjenner bare noen få jeg kan møte om kvelden og henge med, akkurat som i Västerås og på landet: Man føler seg ikke ensom, samtidig som man får ro til å drive med sitt. Fokusere. I Stockholm suges man inn i det gamle livet sitt hele tiden, man må møte den og den og den.

- Jeg liker Oslo... men samme hvor jeg drar, gjør jeg jo omtrent det samme: finner meg en kafé og en bar og et strøk å gå litt omkring i.

I JUNI KOM Tomas Lappalainens bok om Kellerman, der Rocky analyseres og elskes om hverandre over 127 sider. Lappalainen har gjort seg bemerket for sin bok om mafiaen; nå blir han lyrisk av Rocky og kaller serien et «storslagent kunstprosjekt».

Særlig elsker han Kellermans språkføring. Språket er økonomisk, rett på sak og «hensynsløst effektivt».

- Jeg tenkte å spørre litt om Twitter. Det er et format som passer deg bra?

- Bi-karrieren min, ja? Noen driver med sudoku og sånt, jeg synes det er kult å sitte og flikke noe ned til 140 tegn, for det er jo omtrent det jeg gjør i serien også. Ganske sømløst, liksom.

- I morges hadde du 14451 følgere. Og så følger du... null.

- Hundre prosent null. Hvis jeg skulle fulgt én, eller noen få, hadde det blitt rart om jeg ikke begynte å følge, liksom tanta mi eller du vet. Jeg vil ikke suges inn i dét å sitte og lese andre.

- Du vil bare snakke selv og ikke lytte?

- Ja, i det mediet vil jeg det. Før brukte jeg mobilen til å ta notater, og når jeg ikke fikk noen ideer, gikk jeg bare inn der og plukket noe å jobbe med. Og så var det en kompis som syntes jeg skulle begynne med Twitter. Da kan jeg notere der i stedet, tenkte jeg. Det passer meg bra. Men folk blir veldig provoserte av det med følgere. Jeg skjønner ikke hvilken rolle det spiller om jeg følger dem eller ikke?

- Så du bruker Twitter aktivt i arbeidet med serien?

- Ja, det er godt å vite at jeg har den banken. Tusen tweets. Jeg kan bare gå inn der og spinne videre på dem. Men i tillegg er det viktig å holde i gang hjernen med sånne ting. Det passer meg bra å ha kontinuerlig produksjon, ikke sitte og lage én bok i året.

ONLINE NOTATBOK: Martin Kellerman har begynt å føre notatene sine rett på Twitter i stedet for i mobilens notatark. Foto: Anna-Lena Mattsson Vis mer

- Og Rocky, tvitrer han?

- Han gjorde det én gang. Det var ingen som trodde at det virkelig var meg på Twitter, så da gjorde jeg én stripe om det.

VED SIDEN AV de daglige stripene har Rocky tatt rævkjeften sin til både teaterscenen og tv-skjermen. Men hittil har alt kretset om seriens univers. Og ett format er hittil uprøvd.

- Hvordan går det med romanen din?

- Nesten ferdig med første utkastet. Jeg synes det er kult å holde med noe annet ved siden av serien, som en hobby. Og så har jeg lenge villet skrive prosa.

- Det er en fiksjonsbok, hva handler den om?

- Om en person, en som ikke er meg (ulikt Rocky, journ.komm.), og som glir inn i en psykose. Det som gjorde at det løsnet, var at jeg forsto at jeg ikke trengte masse miljøbeskrivelser, eller en fortellerstemme som er Gud og forteller hva som skjer. Jeg kan bare skrive fra inni hovedpersonens hode. Hvordan han oppfatter saker og ting, hva han tenker på.

- Hvem liker du selv å lese?

- Jeg liker John Fante. Og russerne, Dostojevskij er jævlig morsom. Jeg leser mange av de gamle. Thomas Mann.

- Jeg liker Hamsun veldig godt, det var da jeg leste ham at det løsnet. Fante skrev også på 30-40-tallet, men de føles helt nye. Og han elsker jo Hamsun, så jeg fant ham gjennom Fante. Og Fante fant jeg gjennom Bukowski. Det er ikke så lineære fortellinger, bare utdrag fra noens liv. Litt rotete. Slutter midt i.

Martin Kellerman tenker ikke over hvordan Martin Kellermans første roman vil bli mottatt.

- Det kan godt vise seg at den ikke er så bra, men da er det bare å legge den i skuffen og begynne på neste. Det skal bli fint å få den ferdig, for da vet jeg at jeg er ett steg nærmere å skrive en bra bok. Man må holde på med noe lenge for at det skal bli bra. Om eller når boka utkommer, er usikkert.

- Jeg har ikke noe forlag, ingenting. Når første utkast er klart, skal jeg vel skrive det om et par ganger. Så får jeg se om jeg skal vise det til noen. Jeg har ikke vist det til noen.

DET BLIR STILLE. Svirebroren Thomas (aka utgiveren av Lappalainens ode) tar ansvar: en ny øl treffer eikebordet. Vi konkurrerer i øvelsen toleranse for pinlig stillhet. Kellerman snakker ikke hvis han ikke har noe mer å melde.

- Kan ikke du bare fortelle hva som skjedde sist du var her?

I «Singel & sur» bearbeides traumet Kellerman gjennomlevde forrige gang han besøkte Bergen.

- Ok, det var en slags mislykket PR-reise. Anledningen var en boksignering.

- Vi kjørte bil. Jeg liker å kjøre bil. Men så mista vi en ferje og gikk glipp av hele signeringen. Så sto vi der utenfor en klubb et eller annet sted, og en fyr sto og ropte til noen brudar, før han kom bort og kalte meg en fitte.

- Jeg snudde meg, han kom mot meg og snøvlet noe, og da dro jeg til ham. Jeg hadde ikke sett de to politifolkene. Dermed ble jeg arrestert og kastet inn i en buss, og de måtte forklare meg at man ikke kan slå til noen i «forebyggende hensikt» slik jeg hadde sagt til mitt forsvar: det føltes som om han hadde tenkt å slå meg.

- Jeg lå på glattcelle hele natta, klinkende edru. I de andre cellene satt det knarkare og skrek hele natta: «vakt, vaaakt!». Jeg sov ikke ett sekund. De slipper meg vel i femtida, tenkte jeg, når barene har stengt. Men jeg satt til elleve.

- Da de slapp meg, ante jeg ikke hvor jeg var, så jeg spurte ei jente hvor Bristol ligger, hun bare «Ja, jeg skal den veien! Jeg er på vei til jobben!» (hermer uforskammet morgenfriskt kvinnemenneske på plettfri norsk).

- Hun gikk og kvitret hele veien til hotellet. Da jeg kom fram lå kompisen min i senga og så på Teletubbies. Sverige skulle spille mot Kroatia samme kveld, så vi måtte kjøre med en gang for å komme til sportspuben i Oslo før det. Jeg kjørte hele veien, dønn overtrøtt. Måtte sitte på en liten krakk på puben. Der satt jeg og sov. Det var min forrige bergenstur.

- Vant Sverige?

- Nei.