Trailer, "Det er bare verdens undergang"Vis mer Vis mer

Anmeldelse Film Det er bare verdens undergang

Noen ganger må du reise tilbake til familien din og noen ganger må du stikke av fra dem

«Det er bare verdens undergang» viser frem bitterheten og sårheten i en dysfunksjonell familie.

FILM: Iblant finnes det ikke tøffere terreng eller hardere klima enn det som venter i barndomshjemmet. Gamle komplekser og konkurranser kan blankpusses og bli som nye i løpet av en helt vanlig helgevisitt. Skjønt, for Louis (Gaspard Ulliel) er ikke helgevisitter vanlige; han tar turen hjem til moren, broren, svigerinnen og lillesøsteren for første gang på mange år. Han har sine grunner til å ville se dem, som røpes for seeren, men i utgangspunktet ikke for familien. Allerede før han har tatt skrittet innenfor hoveddøren, kommer også anelsen om hvorfor slike besøk er sporadiske og krevende: Lillesøsteren (Léa Seydoux) kaster blikket ut av vinduet i annen etasje, ser en bil svinge opp utenfor og utbryter: «Den fitta tok taxi».

« Det er bare verdens undergang »

4

Kategori

Drama

Regi

Xavier Dolan

Skuespillere

Gaspard Ulliel, Marion Cotillard, Léa Seydoux, Vincent Cassel, Nathalie Baye

Premieredato

3. mars 2017

Aldersgrense

9 år

Orginaltittel

« Juste la fin du monde »

Louis er den homofile sønnen som har lagt småbyen og arbeiderklassefamilien bak seg og søkt seg til større og romsligere omgivelser. Og han har etterlatt en familie med vanskelige og blandede følelser: De andre er dels såret over å ha blitt forlatt, dels ivrige etter å gjøre inntrykk på den sofistikerte gjesten, dels uforstående overfor livsstilen hans, dels rasende over at han ikke føler noe ansvar for dem. Filmskaper Xavier Dolan er selv homofil, og det er interessant å se «Det er bare verdens undergang» opp mot lignende fortellinger fra homofile berettere som ser tilbake på oppvekstmiljøet der de aldri følte seg hjemme, som Edouard Louis’ bøker. Dolan er like like rasende, han har hele veien med seg empatien og nysgjerrigheten. Men han følger en hovedperson som blir taus og nummen og matt betraktende i møte med en familie som på sin side er skrålende og høylydt, filmet i litt anmassende nærbilder.

27 år gamle Dolan har vært ansett som et vidunderbarn i den internasjonale filmverden som allerede har rukket å sanke en flere priser fra Filmfestivalen i Cannes, også for «Det er bare verdens undergang». Han har kommet i en posisjon der han kan hyre berømte skuespillere, og i den siste filmen er det noen av Frankrikes største navn som kanaliserer hans karakteristiske overdrevne, storfaktede, ekspressive stil. I tillegg til Seydoux er Vincent Cassel og Marion Cotillard med, som Louis’ brølende storebror og vettskremte svigerinne. På et vis er det noe befriende ved utløsningen av sinne og frustrasjon som følger av Lous’ besøk. Det er primale følelser som får et flodaktig utløp, uten at det gjøres særlige forsøk på å maskere dem. Men det gjør også «Det er bare verdens undergang» til en anmassende, utmattende affære, der litt for mye uttales, unnskyld, utropes. Volumet er skrudd opp til elleve, slik følelser godt kan være, men sjelden verbaliseringen av dem.

Det visuelle universet som omslutter den lille familien er mørkt og mettet, fulgt av sterke kontraster som skaper en retrostemning, og understreker følelsen av å returnere til et tilbakelagt stadium. Det dveles ved interiør og gjenstander, blant annet et alltid nærværende gjøkur, som binder nåtidsstadiet til fortidsstadiet og barndommen, og som spiller hovedrollen i et fint lite touch av magisk realisme som kommer inn på slutten.

«Det er bare verdens undergang» handler om hvorfor man iblant må dra og hvorfor man iblant må vende tilbake. Den graver seg ned til sine egne understrømmer i den grad at den nærmest blir en eneste stor understrøm. Underteksten blir teksten. Dette er både en svakhet og en styrke.