Nok en seier

Den norske regjeringen inviterte andre stater til Oslo i februar 2007 for å lansere det som med rette blir kalt Oslo-prosessen, et forsøk på å avslutte forhandlingene om en traktat for å forby klaseammunisjon i 2008. I går, fredag 30. mai, var vi vitner til nok en seier for menneskeheten, da 109 stater vedtok den nye konvensjonen med forbud mot klaseammunisjon. Konvensjonen forbyr bruk av, produksjon av, handel med og lagring av disse våpnene, som rammer blindt. For den suksessen står verden i stor takknemlighetsgjeld til Norge.

Klaseammunisjon er bomber som åpner seg når de slippes ned fra fly, slik at hundrevis av småbomber – subammunisjon – regner ned over målet. De er lagd for å eksplodere ved nedslag og dermed i teorien ikke etterlate eksplosive rester fra militære operasjoner. Slik det altfor ofte er tilfelle, gjenspeiler ikke teorien det som skjer i praksis. Mye av subammunisjonen eksploderer ikke ved nedslag, men blir liggende spredt over store områder. Hver eneste lille bombe blir en ekstremt ustabil landmine. Disse våpnene skiller ikke mellom sivile og soldater, verken når de blir brukt eller i etterkant.

USA innførte disse våpnene da de slapp flere hundre millioner av dem ved teppebombingen av Kambodsja, Laos og Vietnam under Vietnamkrigen. Mer enn førti år etter at den konflikten tok slutt, tar slike blindgjengere fortsatt liv og lemmer i disse landene. USA brukte dem i Golfkrigen i 1991, i Kosovo, i militære operasjoner under invasjonen av Afghanistan i 2001 og under invasjonen av Irak i 2003. Det britiske militæret brukte også disse våpnene i Afghanistan og Irak.

Så seint som i krigen mot Hizbollah i 2006 slapp Israel 4,6 millioner klasebomber over det sørlige Libanon. Rundt fire millioner av dem ble sluppet i løpet av de siste 72 timene før våpenhvilen som Israel allerede hadde gått med på. Feilraten på 25 % medfører at én million klasebomber ligger strødd i landsbyene der. Noen av dem som ble brukt, var amerikanske klasebomber fra Vietnamkrigens tid. Det var det internasjonale raseriet over teppebombingen av libanesiske landsbyer som bidro til å få fart i den pågående innsatsen for et omfattende forbud mot klaseammunisjon.

Slik det var tilfellet med den globale bevegelsen for å forby antipersonell-landminer, var det en koalisjon av ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) som var drivkraften for endring – i dette tilfellet den internasjonale koalisjonen mot klaseammunisjon (CMC). Den koalisjonen har opprettholdt presset mot regjeringer om å forby klaseammunisjon siden den ble opprettet i Nederland i november 2003. Men også før det, fra den første tida etter suksessen med Landminekonvensjonen, begynte enkeltstående NGO-er som Handicap International, Human Rights Watch, Landmine Action UK, Mines Action Canada og Norsk Folkehjelp å kreve et forbud mot klasebomber. Det var den norske regjeringen som reagerte på det kravet da forsøk på å håndtere problemet i konvensjonelle diplomatiske forhandlinger slo feil på slutten av 2006, akkurat slik det skjedde med landminer i 1996.

Ved oppstarten av Oslo-prosessen skrev 46 stater under på «Oslo-erklæringen» og forpliktet seg til å forby klaseammunisjon. Ved hvert av de etterfølgende internasjonale møtene i prosessen som ledet opp til Dublin – i Peru, Wien og Wellington – vokste antallet regjeringer som sluttet seg til aksjonen. Regionale møter på Costa Rica, i Serbia, Mexico, Thailand og Zambia det siste året bidro også til støtte for det framvoksende utkastet til traktaten. Gjennom disse to siste ukene på den diplomatiske konferansen for å forhandle fram den endelige teksten i traktaten har 109 regjeringer deltatt. Ytterligere nitten stater har vært i Dublin for å observere prosessen. Norge har spilt en kritisk rolle gjennom det hele.

Mens Norge nok en gang demonstrerte en global lederrolle som skulle øke vår sikkerhet som mennesker, lot de seg også påvirke av og samarbeidet med det sivile samfunn om problemet med klaseammunisjon. Mange av oss hadde lenge fryktet at forsøk på å svekke modellen med partnerskap mellom myndigheter og det sivile samfunn, slik den vokste fram fra bevegelsen for å forby antipersonell-landminer, skulle vinne fram, og at man heller skulle gå tilbake til «vanlig diplomati» – spesielt i vår tid med «krigen mot terror».

Men i stedet, takket være Norge og Oslo-prosessen, ser vi at både myndigheter og det sivile samfunn stadig innser at vi i vår globaliserte verden må finne nye svar på våre felles problemer. Vi trenger partnerskap mellom myndigheter og det sivile samfunn for å håndtere de sammensatte utfordringene i verden i dag. Ideer om nasjonal sikkerhet fra den kalde krigen gir ingen svar på globale problemer i en verden som stadig blir mindre.

Oslo-prosessen har igjen vist at når myndigheter og det sivile samfunn jobber sammen i tydelig og åpent partnerskap, kan vi endre verden, og det gjør vi også. Når vi jobber sammen, kan vi forby hele kategorier av våpen. Når vi jobber sammen, styrker vi menneskenes sikkerhet, noe som i sin tur øker den globale sikkerheten. Når myndigheter og det sivile samfunn jobber sammen, finnes det ingen problemer vi ikke kan løse på en god måte.

Tusen takk, Norge, for deres lederrolle. Takk for at dere nok en gang samarbeidet med det sivile samfunn – med den internasjonale koalisjonen mot klaseammunisjon – om å få til en traktat som er nok en seier for menneskeheten.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen

•Jody Williams er amerikansk lærer og hjelpearbeider. Hun tildelt Nobels fredspris i 1997 som leder av Den internasjonale kampanjen mot landminer.