UPPSALA 2002:
Den kurdiske kvinnen  Fadime ble skutt og drept i sin søsters leilighet. Faren til 26-åringen tilsto neste dag at han hadde drept sin datter.
Foto: Jörgen Hagelqvist / SCANPIX arkiv
UPPSALA 2002: Den kurdiske kvinnen Fadime ble skutt og drept i sin søsters leilighet. Faren til 26-åringen tilsto neste dag at han hadde drept sin datter. Foto: Jörgen Hagelqvist / SCANPIX arkivVis mer

Norge - et resultat av kvinnebevegelsen

8. mars er elsket og hatet.

Meninger

Merkelig nok vil motstanderne av kvinnebevegelsen gjøre kvinnedagen til en dag der antifeministisk politikk fremmes. 8.mars er julekveld for oss som setter kvinnesak foran det meste, og det er i 8.mars-toget kvinnekampen manifesteres. 8.mars handler om en overordnet forståelse og kunnskap om kvinnens plass i menneskets historie. Og det er i 8.mars-toget vi samles om de store viktige sakene; Selvbestemt abort, ja til lik lønn for likt arbeid, ja til sexkjøploven, nei til surrogati, nei til kommersialisering av kvinnekroppen, nei til kjønnslemlestelse og nei til alle kvinnediskriminerende holdninger og adferd uansett hvilken fuckings religion eller kultur det kommer fra.

Litt historiske fakta som setter kvinnekampen i et politisk perspektiv. Ingen av partiene som i dag utgjør flertallet i Stortinget har vært med og kjempe frem abortloven. Kun Arbeiderpartiet og SV stemte for abortloven i 1978. Ikke én stortingsrepresentant fra noe annet parti dissenterte og stemte med. Og hold dere fast, Høyres landsmøte i 2013 var første gang partiet stemte for abortloven.

Derfor var det nok også lett for Høyre og FrP å sette loven under forhandling med KrF for å skaffe seg støtte i Stortinget. Men selv ikke KrF har noen gang kommet på å forslå en kommunal abortlov. Helseminister Bent Høie fra Høyre foreslo at norske kommunestyrer skal kunne avgjøre om allmennlegene i en kommune skal ha reservasjonsrett mot å henvise til abort. I tillegg arbeider flertallskamerat Venstre for både surrogati og reversering av sexkjøpsloven. Begrepet altruisme brukes for å forsvare bruk av kvinner som inkubatorer, de kvinnene som har så forferdelig lyst til å hjelpe barnløse ”helt gratis”. I Norge er også menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty en av de organisasjonene som jobber, lobber og bruker midler på å oppheve sexkjøploven. Så ja, antifeminismen kommer fra uventet hold. Men når KrF i 2017 ved partileder Knut Arild Hareide fronter en radikal feministisk politikk med hensyn til sexjøpsloven og surrogati, ja, da er det i alle fall noen som beveger seg i riktig retning.

Kvinnebevegelsen jobber med kvinnesak hele året, og når kvinner går sammen og lager kvinnebevegelser er det alltid noen som sitter på gjerdet og sutrer. De liker ikke stilen, de mener feminismen er for radikal og de savner for eksempel at kvinnekampen har fokus på menn eller saker menn er opptatt av. Hva kvinner skal bruke tiden sin på har det jo alltid vært en del menn og liberale kvinner som mener noe om. Ja, faktisk er det mange grupperinger som vil at feministene skal kjempe deres kamper. Både organisasjoner og partier går ut mot kvinnebevegelsen og mener den bør være mer inkluderende. De forsøker desperat å fremme en slags moderne feminisme, men de får det ikke til. Det handler egentlig om noe så enkelt som at du ikke kan være noe du ikke er. Du blir nemlig ikke feminist av å fronte den lykkelige sexpositive prostituerte kvinnen som føler seg fri og har glede av å selge sex mot betaling. Heller ikke av å fronte de hjelpekåte kvinnene som bærer fram et barn for andre i ren nestekjærlighet. Når det ”positive” ved bruk av kvinnekroppen fremheves og de negative konsekvensene - som det er flest av - dysses ned, er det ikke kvinnebevegelsen som snakker.

Vi kan ikke tillate oss å tro at kvinnekampen er over eller at vi trenger en ”ny” og mer liberalistisk feminisme. Det vi har oppnådd gjennom utrettelig arbeid og aktivisme kan lett rives ned. Radikale feminister er ikke liberalister. Vi forherliger ikke prostitusjon eller surrogati. Vi ser ikke på kvinnekroppen som vare eller rugemaskin. Kvinnesak tar utgangspunkt i kvinnens råderett over egen kropp og liv. Dette innebærer utvetydig nei til alt som fremmer kvinner og kvinnekroppen som vare.

I dag er det tid for å minnes to av de store kvinnesakskvinnene som ikke lenger lever. Den ene er Shilan Shorsh som i 2013 døde 39 år gammel etter å ha levd med langvarige trusler og trakassering. Vi skal ikke glemme henne. Og om det er noe tak i Bergenspolitikerne, så oppkaller de en gate etter henne - så hun ikke blir glemt. Og så skal vi minnes Fadime Sahindal som ble æresdrept i Sverige i 2002. De er våre søstre og vi skal ikke lenger godta politikere som står taust og ser på kvinner som blir truet eller drept fordi de sloss mot æreskulturer og klaner. Nå krever vi konkrete tiltak og handling.

For kvinnebevegelsen og radikalfeministene er det utelukket å forhandle om kvinnekroppen. Så enkelt og greit. Så takk til alle dere radikalfeminister som orker motstanden, dritten og surmulinga fra de som synes kvinnekampen bør handle om noe annet en kvinnesak; uten dere hadde Norge vært et kvinnefiendtlig land.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook