MORDERNE I NORGE: — Lite visste de som flyktet til Norge at de måtte finne seg i å leve side om side med de morderne som utslettet alt som betydde noe i deres liv, skriver kronikkforfatteren. Bilder av ofrene for massakren i Rwanda i 1994 i Kigali. Foto: Steve Terrill / AFP / NTB Scanpix
MORDERNE I NORGE: — Lite visste de som flyktet til Norge at de måtte finne seg i å leve side om side med de morderne som utslettet alt som betydde noe i deres liv, skriver kronikkforfatteren. Bilder av ofrene for massakren i Rwanda i 1994 i Kigali. Foto: Steve Terrill / AFP / NTB ScanpixVis mer

Norges siste mulighet til å vaske sine hender

Det har tatt altfor lang tid å stille de ansvarlige for folkemordet i Rwanda for retten.

Jeg antar det på sin plass å juble over at 18 års venting er over, og at Norge skal bringe for retten en av dem som begikk en av de mest grusomme forbrytelsene verden har vært vitne til i nyere historie.

Det har tatt 18 smertefulle år. For noen av de overlevende var muligheten til å flykte til Norge en velsignelse, på den tiden da verden hadde stengt sine dører på dem. Lite visste de da at de i Norge, i et land så langt borte fra drapsleirene i Rwanda, måtte finne seg i å leve side om side med de morderne som utslettet alt som betydde noe i deres liv.

Selv om Norge fortjener å roses for sin lille innsats, er det også viktig at vi ser oss tilbake og reflekterer over noen av de manglene som har kjennetegnet den lange prosessen mot denne straffeforfølgelsen.

I åra umiddelbart etter folkemordet presenterte regjeringen i Rwanda regjeringen i Norge med en liste over 19 høyprofilerte medlemmer av det tidligere Habyarimana-regimet. Disse hadde vært med på å planlegge, forberede og gjennomføre massakren av over én million mennesker i Rwanda. Disse var ikke hvem som helst, de var noen av de mektigste i det tidligere regimet, som kunne identifiseres på grunn av deres høye posisjoner, blant annet i regjeringen.

Jeg antar at Rwandas primære krav var at disse skulle utleveres tilbake til Rwanda for å stilles til ansvar. Dette kunne selvfølgelig ikke komme på tale for Norge, fordi disse menneskene enten hadde fått flyktningstatus, ervervet norsk statsborgerskap, eller fordi Rwanda praktiserte dødsstraff. Deretter ble sakene ansett som foreldet, og til slutt, også lagt vekk fordi Norge manglet både ressurser og mannskap. For et sirkus!

La oss se på unnskyldningene hver for seg: For det første er det ikke til å benekte at tiden under og etter 1994 var en vanskelig periode for Rwanda. Det var nødvendig at verden tok imot folk som flyktet for livet. De fleste rwandiske flyktninger eller nordmenn av rwandiske avstamning kom hit under, eller kort tid etter, folkemordet.

Det var en tøff periode, men det krevde forsiktighet og årvåkenhet. Det var stor risiko for at man innvilget flyktningstatus eller annen form for oppholdstillatelse til mordere. Flyktningkonvensjonen, i sin artikkel 1 F og utlendingsloven § 31 åpner for utelukkelse fra flyktningstatus av personer som har begått forbrytelse mot menneskeheten, herunder folkemord.

For det andre, gitt at listen over de mistenkte personene ble presentert til Norge på et tidligere stadium, før noen av dem hadde fått norsk statsborgerskap, kunne Norge ha ventet med å gi dem norsk statsborgerskap inntil deres navn ble renvasket. Utlendingsloven § 69 fastsetter at ingen norsk statsborger skal bli utvist. Men betyr det at selv dem som har fått statsborgerskap og som anklages for en så alvorlig forbrytelse som folkemord, ikke skal kunne utvises?

Straffeloven (2005) § 5 trøster noe når den regulerer adgang for å straffeforfølge norske statsborgere som begår eller anklages for å ha begått folkemord. Det sier mye at det tok Norge elleve år fra folk ble slaktet i dagslys, til straffeloven ble endret til å inkludere folkemord, enda det var en stor mulighet for at noen av disse morderne en dag kunne befinne seg i Norge.

For det tredje avskaffet Rwanda dødsstraff i 2007. Den siste henrettelsen ble utført i 2003. Fra 2007 har altså Norge ikke lenger kunnet gjemme seg bak unnskyldningen om at det praktiseres dødsstraff i Rwanda for å nekte utlevering. Heller ikke kunne Norge bruke risiko for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, spesielt artiklene 2 og 3, som grunnlag, med mindre man kunne bevise at rettsvesenet i Rwanda var så mangelfullt at disse ikke ville få en rettferdig rettergang. For det fjerde foreldes aldri folkemordforbrytelser. Dette er bekreftet i den nye straffeloven, § 3.

For det femte ba Rwanda om at disse personene, om de ikke kunne bli overlevert, i det minste skulle bli etterforsket. Norge kan ikke vente 18 år for så å hevde at på grunn av den lange avstanden mellom Rwanda og Norge, og tiden som har gått, har det ikke vært nok ressurser til å etterforske disse forbrytelsene. Kom igjen, Norge ... hvor mye ressurser har Rwanda? De har rettsforfulgt om lag to millioner saker i løpet av de ti siste åra.

Og Arusha-domstolen, som har prøvd noen av de mest beryktede av mordere, treg som en snegle som den er, har straffeforfulgt over 60 tilfeller siden den ble etablert. Hvor mange saker har Norge tatt? Ingen. Hvor lang tid tok det å etterforske de 19 sakene? 17-18 år! Og til slutt kom det ikke som en overraskelse for de fleste rwandere at bare to av de 19 ble funnet å ha en sak å svare for. Og nå som minst én person er under rettsforfølgelse, er han tiltalt for mord. Hva skjedde med begrepet folkemord?

Det er en generell følelse blant rwandere rundt om i verden, at på grunn av det lunkne forholdet mellom Rwanda og Norge siden RPF regjeringen kom til makten, har regjeringen i Norge satt politikk framfor rettferdighet. Gitt at Norge er kjent rundt om i verden som en av de ledende forsvarere / beskyttere av menneskerettighetene, etterlater det en sur smak i munnen å høre at det har latt folk som slaktet så mange av sine medborgere, gå helt fri, for politikkens skyld.

Dette innlegget har ikke som mål si at alle personer på listen fra Rwanda automatisk er skyldige i folkemord. Jeg utelukker heller ikke at anklagene mot noen av dem kan ha vært politisk motivert. Likevel har den tiden det har tatt og prosessen Norge har brukt på å etterforske dem, eller rettere sagt, den tiden det har tatt å lukke dem, ikke bare vært meget utilfredsstillende, men har skapt rom for mistanke. Som det sies på engelsk «justice delayed is justice denied», Jeg tror verken de mistenkte eller ofrene har tjent på at saken har trenert i så mange år.

Denne rettssaken er viktig på mange måter - men noe av det viktigste er kanskje at Norge nå får en mulighet til å vaske sine hender, hvis landet vil bli tatt på alvor på verdensscenen som forsvarer og beskytter av menneskerettigheter og rettssikkerhet. Vi kommer til å følge denne saken nøye.

Følg oss på Twitter