TYPISK NORSK Nordmenn har en «erotisk naturpatriotisme» - som jeg aldri har sett maken til, skriver Nina Witoszek. Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane. 

Foto: Geir Bølstad
TYPISK NORSK Nordmenn har en «erotisk naturpatriotisme» - som jeg aldri har sett maken til, skriver Nina Witoszek. Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane. Foto: Geir BølstadVis mer

Norsk kultur som provokasjon

Da jeg først landet i Norge på 80-tallet fikk jeg vondt av den tilsynelatende mangelen på kultur. Men noen trekk har gjort Norge «det beste landet i verden».

Kulturbegrepet har hatt en temmelig humpete karriere i den moderne epoke. I det 20. århundre ble det foraktet av både høyre og venstre. For den nazistiske forfatteren Hans Johnst var «kultur» en svindel, en luftig prat av impotente liberalere (det var Johnst som forfattet uttrykket: «når jeg hører ordet kultur tar jeg fram min revolver»). For mange indiske eller afrikanske intellektuelle, som den algeriske filosofen og forfatteren Franz Fanon, har «kultur» vært et hyklersk, imperialistisk vestlig konsept.

I Norge - hvor progressive intellektuelle har avskydd elitistiske snobber og gjort janteloven til et nasjonalt varemerke - har alt blitt kultur: Grieg og fiskeboller, Ibsen og fotball, Nansen og spilleautomater. Det er ikke noe galt med det. Men hvis alt er kultur, er ingenting kultur. Hvilket betyr at vi ikke har en kultur.

Da jeg først landet i Norge på 80-tallet fikk jeg vondt av denne tilsynelatende mangelen på kultur. Jeg kom fra Polen, et land hvis kulturelle rikdom ble desimert og kannibalisert av totalitære kjeltringer. De var eksperter i å eliminere all skjønnhet, all fri og frisk tenkning, alle tegn på det geniale. Deres ideal var en bestialsk, stygg og vulgær verden der alle «like dyr» spiste hverandre. Jeg bekjente mitt problem til Arne Næss, som sa at kultur mer eller mindre er hva vi polakker oppfant da vi mistet naturen. Nordmennene har ikke tapt naturen enda, derfor framstår de som bisarre for en uvitende dame fra Kraków.

Jeg hatet å være uvitende, så jeg la ut på et prosjekt: I fire år svettet jeg gjennom de fleste ting nordmenn har skrevet, sunget og malt om naturen. Fra Edda til Arne Næss. Til slutt identifiserte jeg ti trekk ved norsk kultur som provoserer meg innmari:

1) En sterk kristen, prestelig, misjonærende tradisjon med ideen om godhet på flagget. «Jeg vil dø i den tro at de andre er god», sang Bjørnson. 2) Et skuffende uromantisk syn på verden, basert på pragmatisme og en urokkelig tro på fornuft. 3) En stor tillit til regjeringen, helt uforståelig for en mistenksom polakk eller italiener. 4) En ekte egalitær «drive» som ofte fører til dyrking av uappetittlig middelmådighet, 5) En besettelse med å fortelle sannheten, irriterende for dem som kommer fra land hvor løgn er en måte å overleve på. 6) En idé om frihet som noe som kommer innenfra, ikke fra en ekstern makt som undertrykker og beskytter. 7) En tradisjon for dugnad som kom som et sjokk, fordi den er upåtvunget og spontan; 8) En sta søken etter konsensus snarere enn konfrontasjon. 9) En «erotisk naturpatriotisme» - som jeg aldri har sett maken til. 10) En sterk tillit til norsk flaks og tro på at Norge er best.

Jeg vil ikke gå inn i de geopolitiske og økonomiske forhold som har bygget og forsterket disse grunnleggende verdiene. Det er nok å si at jeg - nokså uvillig - måtte konkludere at det er nettopp disse provoserende trekk som har bidratt til å gjøre Norge til «det beste landet i verden». Og til en torn i siden til alle andre som har vært mindre privilegerte og mindre heldige, og måtte jobbe hardere, lyve og spionere bedre, eller være bedre til å holde ut i politistater.

Følg oss på Twitter

Så - har nordmenn kultur eller ikke? Den pågående kulturkampen mellom Gjedde-Hustad-Tajik er tynn, men avslørende. Christian Tybring-Gjedde forsvarer «det ekte norske» som er arvet fra generasjon til generasjon. Men han glemmer at for 70 år siden viste mange ekte nordmenn nazistiske eller rasistiske sympatier - og dette er ingenting å være stolt av. Eller at for ikke så lenge siden var de fleste norske menn ekte «imamer» i sitt syn på kvinner, hvis plass var på kjøkkenet og i senga. Hadia Tajik derimot utstråler den postmoderne «sweetness and light». Og forvirring. Hun bruker en «feel good»-retorikk som er like oppløftende som den er tom. Norsk kultur er alt - fra kålrabi til likestilling. Og den er robust, den tåler flere innvandrere. Dette høres avslappet og farlig ut - nesten så avslappet som oppfatninger om den norske sikkerheten før 22. juli. Hvis alt er så fint i kongeriket Norge, hvorfor har vi kulturelle konflikter og Breiviker? Hvorfor har Fremskrittspartiet en så stor oppslutning om sitt program?

Problemet med den progressive, postmoderne retorikken er at den hopper smidig over etnisk betinget, faktisk smerte, ydmykelse, fornærmelse og hat, som om det ikke lenger eksisterer i vår smilende multikulturelle utopi. Vi vet at Tajik vil representere alle og omfavne alle. Men hennes inkluderende syn minner meg om en situasjon i en mesterlig roman av Vladimir Voynovitch, «Moskva 2042». Her beskriver den russiske forfatteren en egalitær, meget pluralistisk republikk styrt av kommunister, den ortodokse kirke og KGB. Dens borgere tror på respekt for alle tradisjoner og toleranse. De hører på prestene, men de tilber også Lenin, som i sin tid forlangte at alle prestene skulle bli skutt. De restaurerer monumentet til Dzierzynski, en kommunistisk aparatchik som drepte halvparten av deres forfedre, og de bygger monumenter til minne om gamle tsarer som drepte den andre halvparten. De ser det gode i alt. Og hver kvinne og mann får en halv liter vodka gratis hver måned.

I en triviell forstand lever vi alle - borgere i verdens beste land - i en kokong som tilbyr en tuttifrutti av etniske tradisjoner, identiteter og væremåter. Men hvis vi insisterer på å overse disse tradisjoners uforenligheter i en herlig suppe hvor alle er like, står vi i fare til å miste både vår fortid og framtid. Langt fra å ha noen åndelige stamfedre, risikerer vi å ikke ha stamfedre i det hele tatt. Og langt fra å være forkjempere for menneskerettigheter, er vi på vei mot den kulturelle schizofreni som Voynovitch har beskrevet. Riktignok tar Tajiks Norge standpunkt for islamske feminister. Men samtidig søker det forsoning med menn som aldri vil gi opp fysisk avstraffelse av «ulydige» kvinner og forbud mot homofile. «Moskva 2042»-syndromet lurer i horisonten.

KAN DEFINERES: «Både Tajik (bildet) og Hustad må tørre å definere klart de samfunnsbærende verdier som de velger å formidle og forsvare», skriver kronikkforfatteren. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix Vis mer

Det finnes en forvirret, kompromissøkende, moralsk taushet som er begravd under kilometer med debatter og seminarer, en taushet som er født av frykt og flukt. Den er taus om rasismen til deler av den innfødte hvite arbeiderklassen, og den snakker lavt om rasismen til de fundamentalistiske krefter som har som mål å ødelegge de hardt tilkjempede norske friheter. Kort sagt, både Tajik og Hustad må tørre å definere klart de samfunnsbærende verdier som de velger å formidle og forsvare. Og Tybring-Gjeddes bastante forherligelse av «det norske» er farlig. Den kopierer både den nazistiske stammementaliteten og den fundamentalistiske glorifiseringen av islam for de rettroende.

Til slutt: Det er to viktige akser i den norske tradisjon. Den unike norske humanismen, basert på kristne verdier som er renset for kvinnefiendtlighet og etnosentrisk rasisme. Den andre aksen - som er oversett i pågående debatten - er den norske miljøetikken fra Wergeland til Brundtland og Næss. Har vi ofret den på oljeøkonomiens mammoniske alter?

Jon Hustad sto bak en av de første kronikkene i norsk kultur-debatten. Foto: Paul S. Amundsen / NTB scanpix Vis mer