Norsk oljeindustri i Irak

KAMPEN OM OLJEN: Oljeselskapet DNOs oljeboring lengst nord i Irak gjør norsk nærings- liv til en aktiv pådriver i en prosess som kan ende med at den irakiske staten kollapser.

SITAT: Dersom disse forsøkene på integrasjon slår feil, venter mer radikale politikere på sidelinjen. Det lille norske oljeselskapet DNO annonserte den 29. november at de har startet boring i et område nær Zakho i det nordlige Irak, under en avtale inngått med kurdiske regionale myndigheter sommeren 2004. I forbindelse med forespørsler fra media har DNOs Helge Eide hevdet at avtalen er i overensstemmelse med den irakiske grunnloven.Det juridiske grunnlaget for en slik tolkning er i og for seg problematisk nok. For det første inngikk DNO sin avtale med de lokale kurdiske myndighetene sommeren 2004, lenge før den nye irakiske grunnloven var vedtatt. På det tidspunktet var det eneste gjeldende lovverket den såkalte administrative overgangsloven - et dokument som ikke hadde allmenn oppslutning blant irakere flest, og som ikke ga noe svar på spørsmålet om lokale myndigheters rett til kontroll av naturressurser.

DEN IRAKISKE grunnloven som ble vedtatt ved folkeavstemningen i oktober i år gir heller ingen entydig nøkkel for fordeling av oljeinntekter mellom sentrum og regioner. Den omtaler kun en vag og uspesifisert samarbeidsmodell, der det åpnes for en viss bruk av oljeressurser for å utjevne regionale underutviklingsmønstre som oppstod under det forrige regimet. Et tredje juridisk problem er at den irakiske konstitusjonen som Eide refererer til egentlig er å betrakte som et arbeidsdokument i kontinuerlig endring. Få dager før folkeavstemningen i oktober ble det vedtatt en pakke av klausuler som skulle appellere til skeptikere til grunnloven - og en av disse klausulene er at en gruppe av parlamentarikere skal studere grunnloven allerede neste år for å foreslå mer omfattende endringer. Disse skal det så stemmes over og simpelt flertall vil være tilstrekkelig for å gjøre endringer før den reviderte versjonen går til ny folkeavstemning.

DETTE KNYTTER AN til det mer prinsipielle problemet i DNOs disposisjoner i Irak. Den irakiske transisjonsprosessen og arbeidet med en ny konstitusjon kan på ingen måte betraktes som avsluttet. Klausulen om mulige fremtidige endringer i grunnloven var en viktig del av et forsøk på å få radikale grupper i irakisk politikk inn på banen igjen, slik at de blir inkludert i det politiske systemet i stedet for å drive væpnet motstandskamp. For å skape moderasjon blant disse gruppene trengs det insentiver som gjør det meningsfullt for dem å delta i politikken. Visjonen om et Irak der olje er et fellesgode for alle irakere, også for innbyggerne i de oljefattige områdene i vest, står helt sentralt i dette. Dersom disse forsøkene på integrasjon slår feil, venter mer radikale politikere på sidelinjen. Blant de arabiske sunnimuslimene vil støtten til den væpnede motstandskampen øke. Blant kurderne er det allerede sterke krefter som tar til orde for en selvstendig kurdisk stat. Og enkelte sjiamuslimer går nå inn for sjiamuslimsk samling i en felles territoriell enhet. Dette siste er en helt ny trend blant en gruppe som lenge var en viktig forkjemper for et flerkulturelt og flerreligiøst Irak. Det er en viktig årsak til at abstrakte scenarier om Iraks fragmentering og oppdeling plutselig må betraktes som en reell sikkerhetspolitisk problemstilling.

DET ER DENNE KAMPEN DNO nå blir en del av. Kurdiske politikere vil bli inspirert i sitt arbeid med å sikre direkte bilaterale avtaler med utenlandske investorer, et siktemål som har vært tydelig helt siden 2003. Regionalister i det oljerike Basra-området i sør vil også kunne få økt interesse for avtaler av denne typen, noe som bare vil forsterke atmosfæren av pågående oppsplitting. Og dermed vil reaksjonene fra tilhengerne av tradisjonell irakisk nasjonalisme bli sterke. Mange vil hevde at fremgangsmåten til DNO og kurderne demonstrerer at den nye irakiske føderale statsmodellen vil gjøre Bagdad til en hovedstad uten reell makt - og at ideen om nasjonalt fellesskap allerede er i ferd med å gå i oppløsning. Kommentarer av denne typen, spesifikt knyttet til DNOs virksomhet, kan allerede sees i irakiske diskusjonsgrupper på internett.Slike utviklingstrekk vil bidra til en dårlig ramme for den planlagte reforhandlingen av grunnloven, der moderasjon på alle sider, ikke krisemaksimering, er det som trengs. Fremfor alt er det et problem at DNOs opptreden gir gode argumenter til dem som ønsker å vulgarisere ideen om føderalisme som en løsning for det nye Irak. Den forslitte klisjeen om at «føderalisme er det samme som splittelse» vil få fornyet mening. De som hevder at føderalisme kun er et «imperialistisk komplott» styrt av USA, Israel og internasjonal kapitalisme på jakt etter kortsiktig økonomisk gevinst, vil få hardt tiltrengt ammunisjon til sine tirader.

DET ER UNDERLIG at et norsk selskap står i fremste rekke blant dem som blander seg inn i en irakisk politisk prosess som allerede er kompleks nok i seg selv. Kanskje skyldes det lite gjennomtenkte holdninger til konseptet «regionalisme» - et begrep som i europeisk politisk diskurs stort sett har positive konnotasjoner, men som i Irak ikke uten videre er uproblematisk . Kanskje kommer det av at norske bedrifter mangler en kolonial fortid - en type erfaringer som har lært andre europeere at etniske og religiøse spenninger er et politisk minefelt. Kan hende har det en sammenheng med at i Norge blir velment sympati for kurdernes lidelser ofte et utgangspunkt for en nokså ukritisk omfavnelse av de mest nasjonalistiske fløyene blant kurdernes politiske bevegelser. Hva nå enn forklaringen er, det er skuffende at når norske aktører for en gangs skyld går egne veier i Irak så skjer det på en måte som bare kan forkludre den vanskelige transisjonsprosessen som pågår.

ET MINIMUM AV respekt for Iraks forsøk på demokratibygging må være at utenlandske næringslivsaktører venter med å inngå bilaterale avtaler med regionale myndigheter om olje- og gassutvinning til den konstitusjonelle prosessen har kommet i mål. Det kan kanskje gi mindre profitt på kort sikt, men man vil da unngå etiske fallgruver som kan bli en belastning dersom man har interesser i Midtøsten i et litt lengre tidsperspektiv.