DÅRLIGE FORSLAG: «FN og EU sier at vi skal løse problemene med lovgivning, kontroll, styring, integrering, handels- og skattepolitikk og handel med CO2-kvoter, mens Erik Solheim sier at vi også bør satse på kvinner og bønder i Afrika. Jeg kjenner ingen som for ramme alvor tror at disse tiltakene vil hjelpe mot noe som helst», skriver kronikkforfatteren. På bildene: Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og Kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Foto: Scanpix
DÅRLIGE FORSLAG: «FN og EU sier at vi skal løse problemene med lovgivning, kontroll, styring, integrering, handels- og skattepolitikk og handel med CO2-kvoter, mens Erik Solheim sier at vi også bør satse på kvinner og bønder i Afrika. Jeg kjenner ingen som for ramme alvor tror at disse tiltakene vil hjelpe mot noe som helst», skriver kronikkforfatteren. På bildene: Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og Kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Foto: ScanpixVis mer

Norske politikere og japanske drosjesjåfører

Det ligger større politisk gevinst i å holde liv i problemene enn i å løse dem, selv om det betyr at millioner av mennesker kommer til å dø.

Hva har en norsk politiker til felles med en japansk drosjesjåfør? Ikke så mye, men i møte med kriser reagerer de omtrent på samme måte. Da tsunamien rullet inn over Japan den 11. mars i år, hoppet en australsk journalist inn i en drosje og ba sjåføren om å trå jernet flatt. Oppfordringen skulle egentlig ha vært unødvendig, for mot dem tordnet en seks meter høy mur av vann.

Men japanere er over gjennomsnittet pliktoppfyllende, så sjåføren stoppet ved første lyskryss, fordi han fikk rødt signal. Australieren protesterte, men sjåføren svarte med å vise til trafikkreglene. I Japan er regler veldig viktige. Australieren hevet stemmen og grep sjåføren i kragen, mens han lot skjellsordene hagle. Det hjalp, for sjåføren lot til slutt regler være regler, og slik berget de begge livet.

Så hva er parallellen mellom drosjesjåføren og politikeren? Vel, en norsk politiker har det samme forholdet til kriser og protokoller som den japanske drosjesjåføren hadde til tsunamier og trafikkregler. Men vel å merke bare dersom politikeren ikke selv er truet.

Her er et eksempel: Det har lenge vært klart at verden trues av sultkatastrofer, miljøødeleggelser og konflikter i et apokalyptisk omfang. Årsaken er befolkningsvekst, klimaendringer, overfiske, økte energipriser og en stadig raskere utarming av ikke fornybare fosfat- og grunnvannsressurser, med en forventet nedgang i matproduksjonen.

FN og EU sier at vi skal løse disse problemene med lovgivning, kontroll, styring, integrering, handels- og skattepolitikk og handel med CO2-kvoter, mens Erik Solheim sier at vi også bør satse på kvinner og bønder i Afrika.

Jeg kjenner absolutt ingen som for ramme alvor tror at disse tiltakene vil hjelpe mot noe som helst, fordi de er for lite konkrete, og fordi de er en fortsettelse av den politikken som førte til problemene. Allerede er en milliard mennesker rammet av sult og underernæring, mens det anslås at rundt 400 millioner mennesker kommer til å bli drevet på flukt på grunn av klimaendringene.

Det er dessuten vanskelig å forstå hva norsk kjønnspolitikk har med alt dette å gjøre, like lite som jeg forstår regjeringens børsspekulasjoner i kunstgjødselprodusenten Yara, som nylig etablerte seg i Afrika, eller et fortsatt importvern mot afrikansk sukker - dersom motivene er hederlige.

Men tilbake til drosjesjåføren. Hva skjer hvis vi bytter ut tsunamien med matvarekrisen, sjåføren med FN, og journalisten med en norsk politiker? Dette vet vi faktisk svaret på, fordi et liknende drama allerede har utspilt seg flere ganger: Journalisten ville raskt ha blitt enig med sjåføren om at det nok er tryggest å følge trafikkreglene, men her slutter også alle sammenlikninger, for de satser selvfølgelig ikke sine egne liv i et så håpløst foretak, men andres.

Overført til politikkens verden betyr dette at meritterte løsningsforslag på matvarekrisen ikke engang blir vurdert, av protokollhensyn. Protokoll betyr at FNs regler er slik at nye ideer bare kan komme fra medlemsregjeringer, hvor atter andre regler sier at nye ideer bare kan komme fra visse regjeringsoppnevnte organer, som igjen er bundet av politiske strategier som er basert på gamle ideer.

Én av disse strategiene er å støtte seg til FN, som støtter seg til medlemsregjeringer, som igjen støtter seg til FN.

- Det er en av demokratiets tragedier at politikere i større grad belønnes for å være opptatt av spørsmål enn for å besvare dem, skriver kronikkforfatter Jon Gulbrandsen. Vis mer

Kringlelogikk med andre ord. Men dette til tross, regjeringen stilte seg skulder ved skulder med FN på matvarekonferansen i Roma i 2008, og etterlyste nettopp nye ideer, i et øyeblikks erkjennelse av at dagens strategier ikke leverer. Håpet steg da Ban Ki-moon avsluttet med å be om at vi så bort fra protokollene. Men ett år seinere summerte norsk UD opp konferansen på denne måten: «Vi støtter oss til FNs «Comprehensive Framework for Action»». Eller som de sier på Hedmarken: «Att og fram er like langt».

Ironien blir fullkommen når regjeringen deretter arrangerer idémyldring og rådslag, hvor eksperter, gründere og mannen i gata inviteres til en felles idédugnad, og etterpå arkiverer de samme ideene.

En galopperende energikrise møtes på samme måte, og derfor avviste regjeringen også Jon Bøhmers Kyoto Box (ei pappkasse med aluminiumsfolie og pleksiglasslokk som varmer vann ved hjelp av solstråler).

Bøhmer gikk til Financial Times i stedet, hvor han vant en pris på 75 000 dollar, fordi oppfinnelsen effektivt vil bremse både avskoging og CO2-utslipp, nesten uten kostnader. I stedet pøser regjeringen ut milliarder av kroner på klimatiltak i Kina, som forskerne hevder virker stikk mot sin hensikt, mens kineserne i det stille kjøper opp næringslivet vårt.

Men så har vi også en av verdens dårligst utdannede regjeringer, hvor naturvitenskapene er totalt fraværende, og hvor tradisjonen er å gi internasjonale toppverv til politikere som ikke kan engelsk, utnevne kunnskapsministre uten kunnskap, en fiskeriminister med kurs fra videregående, og helse- og næringsministre uten annet enn en folkehøyskole.

Det eneste vi krever av dem er at de skal gjenspeile befolkningen. Det gjør de, men så kommer vi også til kort med det aller meste, til tross for enorme naturrikdommer og grenseløse menneskelige ressurser. Dette gjelder ikke bare mat- og energipolitikk, men også jernbane, veier, Nav, forsvar, politi, helsevesen, skole og forskning.

Dagens Norge minner litt om Europa før opplysningstida, den gangen vi lot kirken tenke for oss. Men med den forskjell at religionen nå er erstattet av ideologier, tro av politisk korrekthet og teologer av kunnskapssky politikere.

Det er en av demokratiets tragedier at politikere i større grad belønnes for å være opptatt av spørsmål enn for å besvare dem. Og da ligger det en større politisk gevinst i å holde liv i problemene enn i å løse dem, selv om det betyr at millioner av mennesker kommer til å dø.

Det kan likevel unngås, dersom vi revitaliserer naturvitenskapene og samordner innsatsen vår internasjonalt. Men jeg tror vi allerede nå kan si at sjansene for at dette skal skje i praksis er lik null, eller som en venn av meg formulerte det: «Du får ikke ull av ei ku».