Ny bok om Marcel Proust

Henrik H. Langelands Proust-studie skal være et verk for dem som kjenner «På sporet av den tapte tid», og en introduksjon til dem som gjerne skulle ha lest denne. Han kommer fra oppgaven med glans.

Foruten en opplysende gjennomgang av Prousts særegne liv og romanens handlingsgang - til stor nytte for dem som ikke kjenner det fra før - presenterer han en konsis, klargjørende og velstrukturert lesning, der han behandler og knytter sammen en rekke av romanens estetiske problemstillinger.

I et brev skriver Proust: «Mine bøker skal vise utviklingen av en tanke. Men jeg har ikke villet analysere abstrakt, jeg har villet gjenskape utviklingen, få den til å leve.»

For Langeland gjør han dette ved å vise hvordan tanken endrer seg over tid, hvordan erfaringen og tida er forent i vanen, og at ved å bryte med denne vanen, lærer man å se på en ny måte.

Vanen er «erfaringens anestesi», skriver Langeland. Å lære å bryte med vanen gjør man gjennom kunsten; kunsten lærer en å se. Romanfortellerens dannelse er således en estetisk erfaringsutvikling. Gjennom kunsten kan romanens forteller «Marcel» frigjøre seg og lære å skape nye metaforer, som igjen lar ham forstå hvordan han kan skrive.

Det er dette vanebruddet, «kunstens vanebrytende potensial», Langeland leser som romanens vesentlige estetiske moment. Tida og den estetiske erfaringen er nøye knyttet sammen. De berømte «privilegerte øyeblikk» og ufrivillige erindringer som romanfortelleren «Marcel» gjennomgår i Prousts verk, gir verket dets form og struktur, men er også en del av fortellerens komplekse estetiske dannelsesutvikling.

Savner man da noe hos Langeland, er det en nærmere avklaring av den ironiske distansen som preger romanen. Alle betydningsendringene som oppstår som følge av fortellerens reflektive vandring gjennom tidas mange erfaringslag, skaper også en distanse til disse, og det er først når forfatteren vet hvordan han skal omgjøre denne erfaringen til skrift, gjennom nettopp den distansen metaforen impliserer, at han kan begynne sitt virke som forfatter.

Langeland viser også hvordan vanebruddet er forbundet med Prousts egen stil. De lange, kompliserte setningene krever konsentrasjon, en ny måte å lese på, og han skaper selv nye metaforiske forbindelser, som utdyper romanens mange betydningslag.

Langeland eksemplifiserer denne forbindelsen på en forbilledlig måte. For akademisk skolerte lesere - de få som har lest hele Proust - vil hans studie være givende og konstruktiv. For dem som ønsker å gi seg i kast med Prousts verk, vil hans bok være et glimrende sted å begynne.