Okkultisme i avisen

Satser Bjørn Vassnes på at det er lettere å jukse i dagspressen enn i vitenskapelige tidsskrifter? spør Kjell R. Soleim.

EN FANTASTISK PÅSTAND

i våre dager: «Vi vet ingenting om naturen.» Det er førstekonsulent Bjørn Vassnes fra Formidlingsavdelingen ved Universitetet i Bergen som i Dagbladets kronikk 11. juni bringer dette sitatet fra en artikkel jeg skrev i tidsskriftet Kvinneforskning nr. 1, 1999. Her blir jeg faktisk uthengt som et eksempel på «kvinneforskningens flukt inn i det okkulte», fra den virkelige verden og dens problemer. Det er den postmoderne vendingen i kvinneforskningen og forsøket på å forklare biologien - og dermed kjønn - som en kulturell konstruksjon som blir målet for Vassnes, attakk: «Vitenskapen ble ikke lenger ansett som Sannheten, men som én historie blant mange mulige, formet av kulturelle fordommer og ikke minst av makten.» At formidlingskonsulenten trekker sitatet fra min artikkel ut av sin sammenheng - hvor det refereres til en filosof som døde for godt over 200 år siden - tyder ikke på særlig respekt for vitenskapelig kultur. Satser Bjørn Vassnes på at det er lettere å jukse i dagspressen enn i vitenskapelige tidsskrifter?

VASSNES STARTER

sin artikkel med en redegjørelse for kvinneforskningens historiske utgangspunkt med Simone de Beauvoir og dens videre utvikling. Denne redegjørelsen er et eneste rør fra ende til annen. Han påstår at for de Beauvoir var «kvinnefrigjøring synonymt med å frigjøre seg fra naturen». Dette er å snu det hele på hodet. For Simone de Beauvoir var kvinnefrigjøring et politisk prosjekt som gikk ut på å frigjøre seg fra en undertrykkende rollefordeling som var begrunnet med argumenter av typen: Kvinner er natur (og lar seg styre av hormonene); menn er kultur (og lar seg styre av fornuften). En gjenklang av denne ideologien finner vi i Vassnes' påstand om at forskjeller i den ubevisste adferd til menn og kvinner kan forklare forskjeller i status- og risikoadferd. Prøv å si til en kvinne: «Dette er noe du gjør bare fordi du ubevisst tenker at det er en øvre grense for hvor mange barn du kan få!» Og du har gjort henne til et fremmedgjort objekt for dine egne strategier! Det er denne slags undertrykkelse de Beauvoir og hennes likesinnede har gjort opprør mot og påvist hykleriet ved.

TYVE ÅR ETTER

at Simone de Beauvoir fikk utgitt Det annet kjønn (1949) begynte mange kvinneforskere - i tråd med transseksualitetsforskeren Robert Stoller - å skjelne mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet; Vassnes presterer å forvrenge selve poenget med dette skillet: «Ved å skille det biologiske kjønnet (sex) fra det sosiale (gender) skulle man slippe unna naturens åk.» Poenget var selvsagt det motsatte: man skulle slippe unna de sosiale kjønnsrollenes åk ved å argumentere for at det ikke er legitimt å begrunne sosial rollefordeling (at mor er på kjøkkenet, at far sitter i styremøte) med henvisning til hormoner, gener eller andre biologiske entiteter.

EN ANNEN SAK

er at moderne biologiske vitenskaper kanskje ikke er upåvirket av sosiale maktrelasjoner. Dette ble på fortreffelig vis demonstrert av biologiprofessoren Evelyn Fox Keller (fra Massachusetts Institute of Technology) på en gjesteforelesning hos Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen 3. juni: Inntil for ikke mange år siden oppfattet genetikere egget som en totalt passiv, mottagende entitet, mens spermene var aktive, aggressive. Så kom paradigmeskiftet: Plutselig ble også egget en aktiv instans som avviser uønsket sperm og utfolder sofistikerte utvelgelsesstrategier. Et paradigmeskifte når det gjelder kjønnsvitenskap på mikrobiologisk nivå kan kanskje ha et eller annet å gjøre med forskersamfunnets endrede kjønnsoppfatninger på makroplan? Iallfall er det passive egget inntil nylig blitt brukt som et argument for at kvinnen «fra naturen» er den passive part og mannen den aktive: biologien er, som jeg hevdet i min artikkel, blitt brukt for å legitimere et sosialt kjønnshierarki.

NÅ KAN MAN HEVDE

at dette er noe vi vet fordi biologien er kommet et skritt videre. Eller som Vassnes sier: «Men selv fisk kan være kjønnsforvirret, og dette kan vi si fordi vi faktisk vet noe om naturen» . Men vet fisken dette selv? Neppe, da vi ikke kan forutsette har en slik relasjon til «Sannheten» som vi kaller vitenskapelig. Er man kjønnsforvirret, må man faktisk tvile på at man har den riktige oppfatning av hvilket kjønn man tilhører. Utsatt for visse miljøfaktorer begynner fisk å vise avvikende reproduktiv adferd - men dette er ikke det samme som at den ikke vet hva den skal gjøre eller er i tvil om hva den skal gjøre. Derimot er selvrefleksjon, tvil, sikkerhet og antagelser om hvordan man blir oppfattet av andre av avgjørende betydning for menneskets kjønnsidentitet. F. eks fant kjønnsforskeren Robert Stoller (Sex and Gender, I of II, 1968 og 1975) at de fleste mann-til-kvinne transseksuelle han mottok ved sin klinikk, ikke hadde biologiske avvik, men grunnet et symbiotisk forhold til moren var de overbevist om at de var kvinner i mannskropp.

DET ER VANLIG

å projisere menneskelige egenskaper inn i naturen. Dette gjør også vitenskapsfolk - når de f. eks. sier at sperm er «aggressive» eller at egg «velger» hvilket sperm de skal forene seg med. Den skotske filosofen David Hume fant at det var dette som skjedde når vi snakker om «årsaksforhold» i naturen: da snakker vi om noe vi kun antar, noe vi strengt tatt ikke vet noe om. Det var i et avsnitt hvor jeg eksplisitt refererer David Humes oppfatning at påstanden om at vi ikke vet noe om naturen kom på trykk. Dette underslår altså formidlingskonsulenten, en kollega som jobber ved samme universitet som jeg. Vassnes har vel også sine utvelgelsesstrategier - om han nå velger å begrunne dem biologisk eller ikke... Men poenget med artikkelen, som heter «Finnes en vei mellom kjønnsdogmatisme og kjønnsskeptisisme?» var å antyde at det er mulig å ha velbegrunnede teorier om noe konstant ved vår oppfattelse av kjønn - på samme måte som Immanuel Kant tilbakeviser Humes skeptisisme ved å vise at de er noe konstant ved den måten vår naturoppfattelse er konstruert på. Det finnes altså flere slags konstruktivisme. Den kantianske varianten, som jeg i artikkelen eksplisitt solidariserer meg med, går ut på å forsvare vitenskapene både mot dogmatisme («Sannheten») og skeptisisme («vi kan ikke vite noe»).

I KJØLVANNET

av Watsons og Cricks oppdagelse av DNA-strukturen i 1953 fulgte store forventninger om endelig å finne svaret på livets gåte. I 1970 konkluderer molekylærgenetikeren François Jacob (The Logic of Life) med at man ikke lenger prøver å definere livets konturer i laboratoriene, men nøyer seg med å forsøke å analysere levende systemer - da man på molekylærplan har å gjøre med prosesser av samme type som også finnes i ikke-levende ting. Likevel slutter vi ikke å snakke om liv som noe absolutt forskjellig fra det ikke-levende. På samme måte fortsetter vi å snakke om kjønn som et dualistisk fenomen selv om biologien kan påvise gradvise overganger. Språket har kun to kategorier: man er enten kvinne eller mann, språket gir beskjed om absolutte forskjeller, selv om genene, hormonproduksjonen, ytre kjønnskjennetegn osv. kan gi et noe forvirrende bilde. Som språkvesener lager vi skillelinjer og skaper bånd hvor naturen ikke gir entydige svar. Vi setter grenser hvor naturen ikke gjør det. Vi trenger kategorier i de språkspill som er en forutsetning for vår levemåte. Levemåten kan selvsagt diskuteres. Men å hente argumenter fra biologien for å begrunne det entydige ved det kvinnelige eller det mannlige er å snu det hele på hodet. Også en form for okkultisme.