Okkultisme på forskerloftet

Kjønnsforskningen ble en viktig premissleverandør til likestillingspolitikken, men kjønnsteorien utviklet seg henimot en virkelighetsforståelse med tro på at naturen kan formes ved hjelp av ren vilje og magi, skriver Bjørn Vassnes.

UTGANGGSPUNKTET

var forståelig. Den moderne feminismens mor, Simone de Beauvoir, ville gjøre opprør mot den tvangstrøyen som datidens kjønnsideologi hadde trukket ned over kvinnen. Hun skulle være hjemme og føde barn, fordi dette var hennes natur. For Beauvoir ble derfor kvinnefrigjøring synonymt med å frigjøre seg fra naturen. Og hun beskrev moderskapet som et påtvunget slaveri. Dette ble fulgt opp av teoretikere som Shulamith Firestone, som i Dialectics of Sex (1970) tok til orde for å teknologisere barnefødsler, så kvinnene kunne slippe unna den «barbariske graviditeten» (Firestones ord) og bli frie.

For andre var kampen mot naturen av mer teoretisk art. Ved å skille det biologiske kjønnet (sex) fra det sosiale (gender) skulle man slippe unna naturens åk. Forutsetningen var Lockes ide om menneskebarnet som et ubeskrevet blad, samt en sterk tro på den frie viljen, ikke minst innen eksistensialismen, som Beauvoir var en representant for. For Beauvoir og senere teoretikere ble nå kjønnsidentiteten å forstå som skapt av kulturen, og viljen.

De siste tiårenes forskning har imidlertid demontert begge disse forutsetningene. Dette har skjedd fra biologien, som har vist at også mennesket oppfører seg i tråd med hva evolusjonen har utviklet det til, og fra kognisjonsforskningen, som har gitt oss et radikalt nytt bilde av hvordan vi tenker, handler og kommuniserer.

DET BEGYNTE

innen lingvistikken, der Chomsky viste at språkevnen delvis måtte være medfødt. Etter Chomsky har psykologer påvist at også andre kognitive evner har en medfødt basis. Og denne basisen er ikke bare en startpakke - den ligger under den senere kognitive utviklingen som et mentalt skjelett. Dette skjelettet er på ên side det som gjør det mulig for mennesker å lære, og dermed utvikle kultur. Men det setter også begrensninger for hva slags kultur som er mulig.

Darwin lærte oss at nøkkelen til hvordan en dyreart er de særskilte utfordringene i miljøet til denne arten. Og noe av det mest spesielle ved mennesket er vår svært sosiale atferd. I stedet for å starte med blanke ark, fødes vi som sosiale vesener, der langt mer av vår atferd enn det vi er klar over er forhåndsprogrammert. Spesielt i spørsmål som har med kjønn å gjøre har evolusjonen lagt inn sterke føringer, fordi suksess eller fiasko i reproduksjonen er det aller viktigste i seleksjonen.

OG DET ER VIKTIGE

forskjeller i den ubevisste atferden til menn og kvinner. En grunnleggende ulikhet er at kvinner - men ikke menn - har et naturlig tak på hvor mange barn de kan få. Dette kan forklare forskjeller i status- og risikoatferd. Men da sosiobiologien kom på banen i 1975 med E.O. Wilson, ble det mobilisert mot det man kalte biologisk determinisme, en konstruksjon som kun finnes i biologimotstandernes hjerner: Alle biologer vet at verken fysiologi eller adferd er programmert av genene alene - tvert imot koder genene for fleksibel adferd, til og med hos meitemarker.

Dels som følge av biologiens utfordring, dels fordi kjønnsforskningen gikk fra å være kvinneforskning til å bli forskning på kjønnsidentiteter (med spesielt fokus på homofili og transseksualitet), skjedde det en ytterligere radikalisering: Nå var det ikke lenger nok å skille mellom biologisk og sosialt kjønn, nå ble biologien selv tolket som et sosialt produkt. Dette hang sammen med det postmodernistiske vitenskapssynet, der vitenskapens priviligerte stilling ble utfordret. Vitenskapen ble ikke lenger ansett som Sannheten, men som ên historie av mange mulige, formet av kulturelle fordommer og ikke minst av makten. Spesielt gjaldt dette biologien: «Det sosiale kjønnshierarkiet legitimeres av vitenskaper som anatomi, fysiologi, endokrinologi, genetikk» , ifølge filosofen Kjell Solheim, leder av Senter for humanistisk kvinneforskning ved Universitetet i Bergen. (Kvinneforskning, 1, 1999)

DEN SAMME FILOSOFEN

begrunner også hvorfor vi ikke behøver å vite noe om biologi: «Vi vet ingenting om naturen. I annen halvdel av 1900-tallet har mange forskjellige feministiske teoretikere påvist at dette også gjelder for kjønn: vi kan ikke vite at genene er årsak til at noen blir kvinne. Det finnes personer med XY-kromosomer som ser ut som kvinner, det finnes personer med XX - personer som ser ut som menn. Så hva kan vi vite?»

Solheim gir her en god beskrivelse av hva som er virkelighetsoppfatningen blant store deler av kjønnsforskningsmiljøet. Eksemplet viser hvordan man tar for seg kompleksiteter i biologien og hopper videre til den fantastiske konklusjonen at vi dermed «vet ingenting om naturen»! Men selv fisk kan være kjønnsforvirret, og dette kan vi si fordi vi faktisk vet noe om naturen - ikke pga det motsatte! Skiftende miljøfaktorer har over tid selektert for organismer som er fleksible.

FLERE STUDIER

av gutter som enten er født uten, eller har mistet penis, og oppdratt som jenter, forteller den samme historien: Alle oppførte seg som gutter, og mer enn halvparten sa selv at de følte seg som gutter - selv om de sosialt sett var jenter, og ikke visste at de var født som gutter (se Pinker, The Blank Slate). Men dagens kjønnsteori er ikke interessert i slike studier: Der er det opplest og vedtatt at kjønn ikke finnes på forhånd, det blir til først som en «effekt av sosial, diskursiv konstruksjon».

Men absurditetene stopper ikke der. For å kunne gjøre rede for hvordan biologien er en kulturell konstruksjon, må kjønnsteoretikere ty til en ekstrem form for idealisme der til og med materien blir et kulturelt produkt. Slik uttrykker en av guruene for den nye kjønnsforskningen, Judith Butler, det: «Det jeg gjerne vil foreslå er en tilbakevending til forestillingen om stoff (matter), ikke som et sted eller en overflate, men som en materialiseringprosess som stabiliseres over tid og slik produserer den effekten av grenser, bestandighet og overflate som vi kaller stoff. At stoff alltid er noe som materialiseres, tror jeg må tenkes i forhold til de produktive og - nettopp - materialiserende effektene av den regulative makten.» (sitert i Moi, Hva er en kvinne, s.75).

MAGIEN ER TILBAKE.

Ikke bare kjønn, men hele den fysiske virkeligheten er materialisert fram av en trollmann kalt «Makten». For de som tror at dette er ekstreme eksempler, anbefaler jeg å oppsøke nettsidene til programmet Kjønnsforskning: Kunnskap, grenser, endring , som er Norges forskningsråd kjønnsforskningsprogram. I prosjektbeskrivelsene til dette programmet, som skal dele ut ca. 53 millioner, er Butler en stadig referanse. Om vi skal tro prosjektbeskrivelsene, er det faktisk ingen av de 20 prosjektene som i det hele tatt antyder at kjønn kan ha noe som helst med biologi å gjøre - til tross for at programmet skal styrke «tverrfaglig og flerfaglig kjønnsforskning».

De som sjekker disse sidene, vil også finne ut at kjønnsforskning i dag i liten grad beskjeftiger seg med de store misforholdene i forholdet mellom kjønnene som fremdeles finnes. Den andre siden av kjønnsforskningens flukt inn i det okkulte, er at den også i stor grad har forlatt den virkelige verden og dens problemer.

AT DENNE FORSKNINGEN

også skaper et negativt bilde av naturfagene, er interessant i lys av at det er Forskningsrådet som finansierer denne akademiske okkultismen. Kanskje man likevel ikke synes at krisen i realfagene er noe problem? (I Norge studerer ên av åtte realfag, i Finland er det ên av tre). Kanskje man har godtatt at den «virkelige» verden uansett er en «kulturell konstruksjon», og at det derfor ikke er så farlig at mange engasjerte og talentfulle studenter kaster bort sine beste år på noe de trodde var vitenskap?