KRITISK: Vigdis Hjorth har fått kritikk fra Aftenpostens anmelder, Ingunn Øklnad, for sin siste bok Arv og miljø. Håvard Syvertsen kritiserer i dag Aftenpostens dekning. Foto Stein J Bjørge  
KRITISK: Vigdis Hjorth har fått kritikk fra Aftenpostens anmelder, Ingunn Øklnad, for sin siste bok Arv og miljø. Håvard Syvertsen kritiserer i dag Aftenpostens dekning. Foto Stein J Bjørge  Vis mer

Debatt: Vigdis Hjorth og Arv og miljø

Øklands metode

Ingunn Økland og Aftenpostens iscenesettelse av Vigdis Hjorths siste roman gir en Kafka-følelse.

Meninger

I dagens Aftenposten er Ingunn Økland igjen ute med en kommentar om Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø». Allerede i anmeldelsen 10. september skriver Økland at «Arv og miljø har en distinkt skjønnlitterær stil. Ikke desto mindre tror jeg den vil ta debatten om virkelighetslitteratur til et nytt nivå.»

Håvard Syvertsen, forfatter Vis mer

At det er henne selv som vil ta debatten dit, og at det nye nivået er lavere enn det gamle, skriver hun imidlertid ikke, men det er det som har skjedd. Hun har gjort og gjør det ved å foreta en kategorifeil. Vigdis Hjorths bok er ikke «virkelighetslitteratur», virkelighetslitteratur er den litteraturen som forteller om virkelige personer med deres egne navn, som beskriver virkelige hendelser og som bærer i seg en implisitt påstand om å beskrive «sannheten».

I den litteraturen tar forfatteren definisjonsmakten, ikke bare over eget liv, men også over livene til personene som beskrives.

Leserkontrakten i «Arv og miljø» er en annen, den er helt klart leserkontrakten til en roman. Boka påstår ikke å forvalte en faktisk sannhet utenfor seg selv – sannheten er et annet sted, i den smerten som skrives fram i romanen, en smerte som kommer fra overgrep, fra ikke å bli trodd av sine nærmeste, fra å bli sviktet – og hva dette har gjort med den voksne Bergljots liv. Så hvordan kommer Ingunn Økland fram til denne kategorifeilen?

Antakelig ved en dårlig lesning av følgende setninger i Aftenpostens intervju med Vigdis Hjorth i forbindelse med utgivelsen av boka: «Selvfølgelig tar jeg utgangspunkt i ting jeg har opplevd, sier Vigdis Hjorth. Hennes nye roman handler om en far som begår overgrep og en mor som ikke vil se det.»

Hva er det som står her? Jo, at en forfatter tar utgangspunkt i ting hun har opplevd. Deretter føyer journalisten til en setning om hva boka handler om. Betyr det at det er et én til én-forhold mellom setningene? Ikke med mindre du som leser sterkt ønsker at det skal være det.

«Selvfølgelig tar jeg utgangspunkt i ting jeg har opplevd» er et helt usensasjonelt utsagn fra en forfatter. Det er jo sånn kunst blir til, i et menneskes møte med en verden som skaver. Den friksjonen skaper litteratur, den skaper billedkunst og musikk. Av og til ligner verket på virkeligheten, andre ganger ikke.

I hvor stor grad «Arv og miljø» ligner på en faktisk virkelighet er for meg som leser irrelevant. Det relevante er den sterke måten den makter å skrive fram en problematikk på, en problematikk som angår langt flere enn hovedpersonen og langt flere enn ofre for incest. I den grad romanen henter stoff fra virkeligheten er stoffet fiksjonalisert.

Romanen er ingen Knausgård-bok som påstår å forteller en faktisk sannhet – som sagt, i denne romanen er sannheten et annet sted og det at det så tydelig er en roman, gjør at sannheten framstår adskillig skarpere, den er destillert gjennom litterær bearbeiding.

Ingunn Økland vil ikke forholde seg til romanens leserkontrakt, hun insisterer i stedet på at dette er en slags fordekt virkelighetslitteratur. Slik greier hun å så tvil om ærligheten til en roman som kanskje er noe av det mest hudløst ærlige som er skrevet om tematikken Vigdis Hjorth tar tak i. Hun mistenkeliggjør forfatterens motiver, hun bruker ord som å «fråtse» i selvbiografiske elementer, kaller det «pikant», som vel kan oversettes med spekulativt.

Hva legitimerer denne ordbruken? Ikke annet enn Ingunn Øklands kategoriforveksling. Som hun skriver i sin anmeldelse av romanen: «Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» Setningen røper at det ikke er en roman kritikeren mener å ha lest.

I dagens Aftenposten tar saken enda en ny dreining. Nå er det Aftenposten som fråtser i biografiske detaljer, de har klart å grave fram folderen fra begravelsen til Vigdis Hjorths far. Økland begir seg inn i en beskrivelse av Hjorths virkelige familie og likhetene med romanpersonene. Hun fastslår at Hjorths egen far dør og begraves nesten samtidig som hovedpersonens far. Hvem er det som «fråtser» i private detaljer, hvem er det som er «pikant»? Hvem er det som bedriver «utlevering»?

Og enda mer betegnende: Ingunn Økland og Aftenposten iscenesetter romanens stoff i virkeligheten. Bergljots historie om ikke å bli trodd, om mistenkeliggjøringen fra omgivelsene, flyttes fra romanen og påføres romanens forfatter utenfor fiksjonen. Man kan få en Kafka-følelse av mindre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook