KLOK: Sentralbanksjef Øystein Olsen slår et slag for globaliseringen. Det gjør han klokt i, skriver Aksel Braanen Sterri.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
KLOK: Sentralbanksjef Øystein Olsen slår et slag for globaliseringen. Det gjør han klokt i, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Økonomisk vekst vil bare oppnås med mer globalisering

Men vi har nok å stri med her hjemme også.

Kommentar

Det er mørke økonomiske skyer på horisonten. I Norge er vi mest bekymret for konsekvensene av oljeprisfallet for norsk økonomi og hvor vanskelig det vil bli å foreta en grønn omstilling.

Ingen næring vil kunne gi de samme inntektene som olja har gitt oss, inkludert oljenæringen selv. Når oljeinntektene faller, investeringene reduseres og arbeidsledigheten øker eller stabiliserer seg på et relativt høyt nivå, vil det friste mer og mer å fortsette å pumpe oljepenger inn i økonomien. Dårlige økonomiske tider påkaller handling. Men som sentralbanksjef Øystein Olsen påpekte i Norges Banks årstale, vil mer oljepenger gjøre vondt verre.

Vi har en real utfordring med å kvitte oss med oljeavhengigheten. Det har i lang tid vridd flinke folk og kapital over i oljesektoren og tilgrensende herligheter, samtidig som det har blåst opp størrelsen på offentlig sektor og lønnskostnadene i resten av privat sektor. I takt med en fallende oljeprisen har vi «heldigvis», takket være egen valuta, sett krona falle i verdi, noe som reduserer kostnaden ved å eksportere norske produkter til utlandet. Det styrker omstillingen.

Men samtidig fortsetter vi å blåse ut oljepenger for å løse problemene vi har her og nå. Hver femte krone i offentlige utgifter kommer fra oljepengene og utgjør åtte prosent av bruttonasjonalproduktet for fastlands-Norge. I fjor måtte vi ta av selve oljefondet, og ikke bare avkastningen, for å finansiere forbruket. Framfor å bidra til omstilling, blåser det opp offentlig sektor og byggebransjen, som står på for å fylle nordmenns behov for større og flere boliger.

At nordmenn overforbruker bolig, grunnet ekstremt lave renter og evig optimisme om eiendom som sikkert investeringsobjekt, ser ikke ut til å bekymre våre politikere - som ikke tør å røre de betydelige subsidiene av den velbemidla middel- og overklassen. I en tid framover gir det nordmenn en kunstig selvtillit på vegne av egen økonomi. Om boligprisene kollapser samtidig med en nedgang i økonomien generelt, kan vi takke politikerne for bjørnetjenesten de ga oss.

Omstillingstakten hjelpes ikke av at vi står overfor populistiske utfordringer både i utlandet og her hjemme. Trump truer med handelskrig, en katastrofe for en liten åpen økonomi som vår egen. Et lite land som Norge trenger verdensmarkeder å eksportere produktene våre til. Her hjemme trues nødvendige tiltak for omstilling, som kommunereform, høyere CO2-avgifter, en bedre landbrukspolitikk og en aktiviserende reform av trygdene, av populistiske krefter, mest synlig i Senterpartiet, men også i andre partier.

Det er alvorlig. Som Øystein Olsen påpeker i årstalen og som Tyler Cowen redegjør godt for i boka «The Great Stagnation», har vi nok tatt ut mye av vekstpotensialet i mer utdanning og flere grupper inn i arbeid. Kvinner jobber nesten like mye som menn, og det er trolig liten nytte av at folk går lenger på skolen enn de gjør i dag. Det ser heller ikke ut til at det er flust av gode prosjekter som investorer står klare i å plassere pengene sine i. Den eventyrlige veksten vi opplevde i etterkrigstiden var mulig fordi Norge lå langt etter den teknologiske fronten. Nå har vi i stor grad tatt den igjen. Det hjelper oss ikke stort at de andre økonomiene ved fronten, opplever liknende lav vekst som oss, trolig av mye av de samme grunnene.

Paradoksalt nok finnes håpet hos Kina og andre fremadstormende land. Mens Donald Trump henger igjen i et forlatt merkantilistisk verdensbilde, forstår vår sentralbanksjef heldigvis at handel ikke er et nullsumspill, hvor den enes eksport er den andres tap.

Når vi handler med hverandre får vi et større marked å selge til, noe som muliggjør økonomisk spesialisering. Det gjør at både arbeidet og kapitalen kan brukes der den gir mest for penga, noe som øker produktiviteten og den totale kaka. Handel gjør også at vi lærer stadig nye ting, for når vi importerer produkter fra andre land importerer vi samtid kunnskap, og når utlendinger investerer i Norge, tar de med seg kunnskap vi nyter godt av her.

Dette blir bare mer og mer tilfelle, jo mer reell globaliseringen blir. Hittil har handelen i stor grad foregått mellom land som allerede er relativt like. Med Kinas inntreden i verdensøkonomien har dette endret seg noe, men her har vi mye å gå på. Mange land står nå og venter på å få innpass.

Det Trump og andre proteksjonister ikke forstår, er at denne globaliseringen av verdenshandelen i mye større grad enn tidligere er innvevd i hverandre. En snakker om globale verdikjeder, hvor sluttproduktet som selges av en norsk bedrift kan inneholde deler og innsats fra en hel rekke land. I en slik verden blir tariffer meningsløse, fordi en skatt på utenlandske varer også blir en skatt på egne bedrifter.

Slike globale verdikjeder bare styrker kunnskapsflyten mellom land og bedrifter. Det vil ikke bare være slik at utviklingsland nyter godt av å kunne ta igjen den teknologiske fronten. Framvoksende økonomier vil selv bidra med kunnskap vi nyter godt av, og ikke minst kjøpekraft som vil kunne styrke vår og andres økonomi.

Globaliseringen kommer selvfølgelig ikke uten problemer. At Kinas vekst har skapt trøbbel for en del industriarbeidere i vesten, virker rimelig klart nå. Det er heller ikke til å komme utenom at mange norske arbeidere opplever negative virkninger av økt konkurranse fra Øst-Europa. Nasjonalister anklager «globalister» for å ikke være tydelig nok på disse negative virkningene. Min lesning av det offentlige ordskiftet er annerledes.

Her på berget er vi heller dårlige til å kommunisere hvordan konkurranse fra Kina, i form av billige importvarer, eller fra Øst-Europa, i form av arbeidskraft, frigjør arbeidskraft som kan brukes til andre formål. Vi fokuserer svært mye på den smertefulle overgangsperioden, hvor enkelte arbeidere mister jobben eller ser at lønns- og arbeidsvilkårene forverres, men mye mindre på hvor vi er på vei.

Vi er heller ikke til flinke nok til å løfte fram de mange diffuse gevinster dette skaper, i form av billigere varer og tjenester, som kommer de aller fattigste mest til gode, og i form av økt produktivitet og lønn hos dem som finner og har arbeid i sektorer som tar i bruk billigere importerte varer og utenlandsk arbeidskraft.

Et annet lyspunkt er hvilken enorm betydning digitaliseringen kan få for produktiviteten. Hittil gjelder fortsatt Robert Solows famøse utsagn for tretti år siden: «You can see the computer age everywhere but in the productivity statistics.»

Hittil har digitaliseringen gitt mange av oss mye rikere liv, med tilgang på all verdens informasjon og underholdning i lomma, men har ikke gitt de helt store produktivitetsgevinstene. Det virker imidlertid utenkelig at det skal gjelde for alltid. Digitaliseringen har helt sikkert økt produktiviteten til mange allerede, og vil fortsette å gjøre det. Den vil også forenkle kommunikasjonen på tvers av kulturer, bedrifter og land. Det bør glede oss.

Som Øystein Olsen avslutter sin årstale: «I en verden preget av felles problemer er alenegang ikke løsningen. Børen blir lettere å bære hvis vi løfter i lag. Alltid. Uansett.»

I fare for å bli kalt naiv optimist, er det en betydelig sjanse for det om ikke lenge vil bli et større problem å fordele gevinstene enn å produsere dem. Men det krever at vi ikke lukker oss inne og står i veien for en nødvendig grønn omstilling. Sentralbanken kommer i så måte med gode råd som våre politikere bør lytte til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook