Ondt og glitrende

«Du er elskelig,» sier Ben Kingsley. Det vil du slett ikke høre fra den kanten.

Som Don Logan representerer han den totale ydmykelse i en senete, spedbygd kropp. Han er gufset fra fortida, kompanjongen du aldri vil se igjen. Men Gal Dove (Ray Winstone) slipper ikke unna i sitt spanske eksil, dit han har trukket seg tilbake fra en kriminell fortid og nå bare vil slikke sol, samt sin kone, gjerne med en øl til. Idet Logan ankommer for å be ham om å bli med på en jobb til, er det som om sola ynker seg i møtet med Kingsleys stikkende øyne.

Dette er altså mannen som spilte Gandhi, og selv han måtte ha frosset til konfrontert med den totale følelseskulde Kingsley så stramt troverdig formidler. Logan snakker i korthogne setninger, bortsett fra når han bryter ut i raptuser av hysteriske skjellsord. Kingsley er hysterisk god.

«Sexy Beast» er en kriminalfilm ispedd komikk av det råbarkede slaget, men også et karakterdrama, siden den hviler på sine personer framstilt av riktig velspillende skuespillere, skarpt tegnet i et gjennomtenkt manus. Som en fetter av Guy Ritchie («Lock, Stock & Two Smoking Barrels») lar Jonathan Glazer intrigene folde seg logisk og ofte oppfinnsomt ut i dette universet av hardhauser du ikke vil ha slengt etter deg. I motsetning til Ritchie er han ikke småforelsket henført av sin egen stilsans og fikse påfunn. I lange sekvenser spiller taushet og lydløshet en truende hovedrolle.

Da er det til å tilgi at selv en knapt fortalt film som denne kunne unnvært et par overtydelige scener. Skytevåpen er og blir skytevåpen. Den som ellers har tenkt å tenne sigaretten på et fly, har et og annet å lære av Kingsleys måte å snakke seg ut av fadesen på. Ikke at du vil jobbe på Gardermoen etterpå. Du vil ikke det.