Open Water

Skrekkfilm med autentisk preg, mer ekkel enn nifs.

FILM: Det nifseste i skrekkfilmen «Open Water» er ikke når haiene begynner å sirkle rundt dykkerparet Susan og Daniel.

Den virkelig ekle scenen er den hvor de to innser at de er gjenglemt, etterlatt alene midt på åpne havet.

Chris Kentis\' haifilm er en lavbudsjettsaffære, filmet med videokamera og uten spesielle effekter. Haiene er med andre ord ekte. Filmens innledning - flyreise, hotellinnsjekking osv. - er så dagligdags turistpreget at den gir et preg av autentisitet.

Historien sies også å være basert på en virkelig hendelse.

Det dreier seg om et litt overarbeidet ungt par (Blanchard Ryan og Daniel Travis) som hiver seg på en feriereise til en karibisk øy i hurten og sturten.

Vel framme kjøper de plass på en guidet båttur for dykkere som vil utforske korallrevene. Tidlig om morgenen drar de til havs sammen med andre amatørdykkere, båtfører og mannskap.

Guidene er gode på bløte vitser, men ikke på presisjon. De teller feil og setter kursen mot land uten å ane at Susan og Daniel ikke er om bord.

I fugleperspektiv er det uhyggelig å se to ørsmå hoder på havoverflaten. Sett nedenfra er de et fristende bytte.

Med økende ubehag følger vi paret i nesten et døgn, mens de blir sjøsyke, plaget av maneter, angst og håp. De krangler til og med om «skylden» for omstendighetene, om hvem som heller ville reist på skiferie. Så kommer haiene ... ikke akkurat som noen sjokkeffekt.