CHARLES BAUDELAIRE: I «Det kunstige paradis» advarer dikteren oss mot dopets mystiske virkninger og morbide gleder. Her er Baudelaire malt av Gustave Courbet i 1848.
CHARLES BAUDELAIRE: I «Det kunstige paradis» advarer dikteren oss mot dopets mystiske virkninger og morbide gleder. Her er Baudelaire malt av Gustave Courbet i 1848.Vis mer

Opium er «Satans syltetøy»

Charles Baudelaires bok om opium og hasjisj i nennsom norsk oversettelse.

ANMELDELSE: «Ikke minst er det snakk om lenker, og sammenlignet med slike lenker blir alle andre slags lenker — pliktens lenker, den forbudte kjærlighets lenker — for bandasjer og spindelvev å regne. Hvilket fryktelig ekteskap mennesket her inngår med seg selv!»

Med god grunn, basert på egne erfaringer, har Charles Baudelaire satt tittelen «Det kunstige paradis» på sin monografi om opium og
hasjisj, opprinnelig utgitt i Paris 1860.
Jordisk bolig
Dikteren vet godt at mennesket «under alle himmelstrøk og til alle tider» har brukt alle slags metoder «for å finne et middel til å unnslippe, om så bare for en stakket stund, sin jordiske bolig».

Baudelaire betraktet denne verden ikke bare som triviell og ufullkommen, men som uutholdelig. «Berus dere!», skriver han i sitt mest kjente prosadikt: «For ikke å merke Tidens forferdelige åk som knekker skuldrene og knuger dere mot jorden, må dere beruse dere — uten stans. Men med hva? Med vin, poesi med dyd, alt etter behag».
Avrusning
I «Det kunstige paradis» er budskapet avrusning. Farmasiens mystiske virkninger og morbide gleder beskrives som falsk lykke, en skadelig snarvei til saligheten. Den narkotiske rusen er, for å låne en romantittel av Thomas Espedal, imot naturen. Eller for å si det mer eksakt med Baudelaire: Imot Guds vilje.

For å gripe denne tankegangen må man kanskje, som Baudelaire, være i besittelse av sin katolske barnetro, eller i hvert fall ha et minimum teologisk viten: Poenget er, for delvis å låne noen formuleringer fra litteraturprofessor Per Buviks innsiktsfulle etterord, at den narkomane ikke bare slipper løs en uregjerlig djevel.
Lavt nivå
Den rusavhengige streber selv etter selv å bli Gud, men synker snart «i kraft av en ukontrollerbar moralsk lov» ned til et enda lavere nivå enn det vi mennesker naturlig befinner oss på.

For fatte hva som her menes må vi også vite at Baudelaire — som selv kunne opptre som en uregjerlig djevel — fullt og fast trodde på kristendommens dogme om arvesynden, altså den forbannelse som har forplantet seg fra Adam og Evas syndefall i Edens hage til hele menneskeheten. Og som betyr at vi, arme mennesker, er født med synd.
Djevelens invasjon
Baudelaire setter skjønnheten over moralen. Men heller ikke for skjønnånden er hasjisj eller opium å anbefale. Fordi den bevissthetsutvidelsen, lykkefølelsen eller uendelighetslengselen som rusen kan gi, har ikke har feste eller forankring i viljen og den skapende fantasi. Misbrukeren mister sin kreativitet. Velbehaget og den velkjente latteren som ofte oppstår i en fase av hasjrus, er djevelens invasjon. Drømmelivet, i den naturlige søvnen, definerer Baudelaire derimot som guddommelig.

Nå må det straks sies at «Det kunstige paradis» ikke er noen moralpreken. Språket er subtilt, og den norske oversettelsen oppleves som følsom og teksttro. Når Baudelaire skildrer hasjrusens herlige virkninger er det som om setningene «følger drømmenes slyngninger og bevissthetens sprang», slik Tore Stubberud har karakterisert Baudelaires stilnivå i «Prosadikt».
Hvordan det virker
Her er en vareprøve fra det «Det kunstige paradis»:

«Det begynner med en særegen lattermildhet, underlig og uimotståelig, som fullstendig overmanner deg. Disse umotiverte tilløp til lystighet, som du nesten blir flau over, gjentar seg med hyppige mellomrom og avløser øyeblikk av forskrekkelse hvor du forgjeves forsøker å ta deg sammen. De enkleste ord og de mest trivielle tanker kan anta en ny og merkelig fysiognomi (... ). Alt lys er godt for hasjisjrusen — det som brer seg jevnt utover, det som skinner i kornet når det renses, salongenes kandelabre, vokslysene i Jomfru Marias måned, kaskadene av rosa i solnedgangen.»

Jo visst kan Baudelaire kunsten å dikte. «Jeg kan den kunst å mane frem de de gyldne øyeblikk», heter en linje i Le balcon.

Når den samme Baudelaire redegjør for framstilling og tilberedning av av hasj — «Satans syltetøy» — er stilen, som Jan Jakob Tønseth bemerker i forordet, saklig som i ei kokebok.
«Kjære venninne»
Teksten er todelt. «Diktet om hasjisj» fyller de første førti boksidene og er tilegnet forfatterens «Kjære venninne», trolig Jeanne Duval, Baudelaires eksotiske elskerinne, den sorte Venus, som vi kjenner fra flere berømte dikt, og som kan ha introdusert den 21 år gamle Baudelaire for opium i Le Club des Hachichin, et fasjonabelt samlingssted på Île Saint-Louis der litterater og intellektuelle eksperimenterte med dop og alkohol.

Andre del av «Det kunstige paradis» omfatter åtti sider under tittelen «En opiumbruker» og er Baudelaires gjengivelse av Thomas De Quinceys Confessions of an English Opium-Eater, opprinnelig publisert i London Magazine i 1821. Teksten inneholder også den en seinere tilføyelse, «Suspiria de profundis», syner fra dypet.
Ble selv avhengig
Det som gjør «Det kunstige paradis» enestående og interessant — foruten de språklige og litterære kvalitetene — er ikke nødvendigvis Baudelaires tanker om teologi og moral, men det faktum at dikteren selv utviklet avhengighet av narkotika og alkohol. Han viste nøyaktig hva han skrev om: «Den som søker tilflukt til en gift for å tenke, vil snart være ute av stand til å tenke uten gift.»

Vennen Nadar var vitne til at Baudelaire en morgen inntok to opiumkuler og en halv flaske cognac. Nadar har fortalt at Baudelaire ofte kunne virke påfallende nervøs, amper og irritabel. Forfatteren Frank Hilto hevder i sin bok «Baudelaire in Chains: A Portrait of the Artist as a Drug Addict» at narkotika var roten til Baudelaires problemer, særlig det faktum at han hadde vanskeligheter med å arbeide sammenhengende over lengre tidsrom.
Nytt og bedre liv
Baudelaires kamp mot rusen framgår også hans av «Dagbøker», som inneholder mange desperate notater om den angrende dikter som dagen derpå lover å begynne et nytt og bedre liv:

«Etter en utskeielse føler man seg alltid enda mer ensom og enda mer forlatt.»

«Arbeide fra klokken 6 om morgenen ... Alt kan gjenopprettes.»

«Med nytelse og redsel har jeg dyrket mitt hysteri. Nå er jeg alltid svimmel og i dag den 23. januar 1862 fikk jeg et merkelig varsel, et pust av idiotiets vinge berørte meg.»

Charles Baudelaire døde 46 år gammel nedbrutt av syfilis, alkohol og opium, den 31. august 1867. I dag fremstår han som en av de viktigste grunnleggerne av den modernistiske litteraturen, og Les Fleurs du mal, «Ondskapens blomster», er verdens mest berømte diktsamling.

« «Det kunstige paradis. Opium og hasjisj» »

Charles Baudelaire