MOT SENTRUM: Partileder David Cameron representerer en ny og mer moderne, postthatcheristisk generasjon av det konservative partiet. Men etter en tid med solid ledelse på Labour, nærmer de to partiene seg hverandre i oppslutning. Foto: Reuters/Scanpix
MOT SENTRUM: Partileder David Cameron representerer en ny og mer moderne, postthatcheristisk generasjon av det konservative partiet. Men etter en tid med solid ledelse på Labour, nærmer de to partiene seg hverandre i oppslutning. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Opposisjonens siste skanse

VALG I STORBRITANNIA: Hvis David Cameron og de konservative taper for et Labour preget av regjeringsslitasje og en lite populær statsminister, vil det være en katastrofe.

||| DET VAR DA den republikanske visepresidentkandidaten Dan Quayle i den amerikanske valgkampen i 1988 sammenlignet sine kvalifikasjoner med John F. Kennedys at hans demokratiske motstander Lloyd Bentsen utbrøt sine kjente ord: «Senator, jeg tjenestegjorde sammen med Jack Kennedy, jeg kjente Jack Kennedy, Jack Kennedy var en venn av meg. Senator, du er ingen Jack Kennedy».

NÅR DEN BRITISKE konservative lederen David Cameron nå går til valg under slagordet «Vote for change», kan noen kanskje føle seg fristet til å gjøre det klart for ham at han ikke er noen Barack Obama. Man kan også diskutere hvilken forandring han egentlig står for, men det er i hvert fall klart at Cameron har endret sitt eget parti. Om det er nok til å føre partiet tilbake til No 10 Downing Street, kan ingen si sikkert i den uklare situasjonen som råder én uke før parlamentsvalget.

DA DE TAPTE regjeringsmakta i 1997, hadde toryene tilbrakt atten år i Downing Street og partiet var merket ikke bare av regjeringsslitasje, men også av skandaler, indre splid og sårene etter «moderdrapet» på Margaret Thatcher i 1990. I møte med Tony Blairs «New Labour» ble toryene mer enn halvert; partiet mistet 170 plasser i Parlamentet og sto igjen med bare 165 mot Labours 418.
 
Mens programmet Labour under nylig avdøde Michael Foots ledelse gikk til valg på i 1983 var så venstreradikalt at det huskes best under betegnelsen «historiens lengste selvmordsbrev», omdefinerte partiet under Blairs ledelse seg til et sentrum/venstreparti som også gjorde nedslag på høyresidas tradisjonelle territorium. Under Blair gjorde Labour det samme som Anders Fogh Rasmussen gjorde i Danmark, men som vi ennå ikke har sett i Norge — de endret selve det politiske landskapet.

DE KONSERVATIVE ble værende der de lenge hadde vært, med sterkt fokus på skatter, kriminalitet, innvandring og EU, mens sakseierskapet på sentrale områder som økonomi, utdanning og helse ble overtatt av Labour. Utover i Labours lange regjeringstid har de også gjort ytterligere innhugg i toryenes naturlige saksfelt, som justispolitikk, universitetsavgifter og — mest fatalt både for dem selv og verden — krig.

VED PALASSREVOLUSJONEN i 1990 ble Thatcher etterfulgt av John Major, som hadde omtrent samme ideologiske plassering som henne, altså på partiets høyrefløy. Det samme gjaldt de tre lederne som kom etter ham: William Hague, Iain Duncan Smith og Michael Howard.
 
Måten partiet holdt fast ved sine vante prioriteringer og synspunkter, tydet på at man ikke forsto at velgerne hadde gått videre, men heller ventet på at de igjen skulle ta til fornuft og vende tilbake til de konservatives holdninger.

Heller enn å orientere seg mot sentrum valgte Hague å satse på å vinne velgere gjennom en høyrepopulistisk strategi. En av Labours strateger mente valgkampen i 2001 var som «å skyte lik med maskingevær» og de konservative gikk da også på nok en kraftig smell — de gikk fram én prosent og vant ett nytt sete i Parlamentet. Som i 1997 valgte partiet igjen å satse på å skifte leder heller enn på å gå i seg selv. Hague ble erstattet av Iain Duncan Smith, og den populistiske strategien fortsatte med utspill som å trekke Storbritannia fra Genève-konvensjonen og at alle innvandrere skulle HIV-testes. Tilnavnet «the nasty party» festet seg i stadig større grad.

Selv i 2005, da Labour var begynt å slite kraftig, ikke bare på grunn av den voksende kritikken mot den upopulære Irak-krigen, gjorde ikke de konservative det bedre enn at de endte med 198 plasser i Parlamentet, noe som fortsatt var mindre enn Labour hadde hatt etter sitt katastrofevalg i 1983.

DET VAR FØRST etter dette tredje knusende nederlaget at partiet ikke bare skiftet leder, men også revurderte sin politiske orientering. Den forholdsvis unge og uerfarne David Cameron, som gikk seirende ut av en lang kamp om partiledervervet, kan sies å representere en ny postthatcheristisk generasjon av partiet.

Den toryvennlige journalisten Matthew Parris skrev at man følte at Cameron i motsetning til forgjengerne «snakker til de velgerne som håper at deres livs beste år ligger foran dem, i stedet for til de som er bitre for at deres livs beste år ligger bak dem». Cameron tok selv opp samme tema da han sa: «Vi kan ikke være partiet som sier at verden og landet vårt går til hundene. Vi må være partiet som løfter folks blikk og forsterker deres håp».

CAMERON HAR gitt partiet en grønnere profil og orientert det mot sentrum, noe som har gjort det mulig for de konservative å ta for seg av saksfelt hvor de i mange år nærmest har latt Labour være enerådende. Cameron sa selv i en tale at «altfor lenge snakket vi om det vi selv var mest opptatt av i stedet for det folk flest brydde seg mest om». Riktignok gjenstår det å se i hvilken grad toryene vil holde fast på sine nye verdier hvis de inntar Downing Street, for som Bismarck sa lyves det aldri så mye som før valget, under krigen og etter jakta.

Toryene nyorientering og Labours voksende problemer ga klare utslag på meningsmålingene. Like etter at Brown avløste Blair, nådde Labour 40 prosent på målingene, men både sommeren 2008 og 2009 var de helt nede på 25 prosent. Først i de siste månedene har avstanden mellom Labour og toryene igjen krympet tydelig og Liberaldemokratenes voldsomme vekst de siste ukene gjør at utfallet av valget i skrivende stund er nærmest helt åpent.

Ingen av partiene ligger an til å få eget flertall i Parlamentet, men den liberaldemokratiske partilederen Nick Clegg har tidligere denne uka gjort det klart at om Labour blir største parti i Parlamentet etter å ha blitt nummer tre i antall stemmer, vil han først vende seg til de konservative for koalisasjonssamtaler.

SKULLE DE KONSERVATIVE heller ikke denne gang få regjeringsmakt, kunne man under vanlige omstendigheter ha skyldt på at man fortsatt var i en omstillingsprosess. Men hvis toryene, etter at de lenge har seilt høyt på meningsmålingene må se seg slått av et parti preget av tretten års regjeringsslitasje og ledet av en ukarismatisk og lite populær statsminister, vil det være en katastrofe for det som må kunne betegnes som verdens eldste parti.