Øredøvende norsk stillhet

FN inviterer verdenssamfunnet til en ny konferanse mot rasisme i Sør-Afrika i begynnelsen av september.

Kampen mot rasisme er en vesentlig del av kampen for demokratiet. Og demokratiske rettigheter er noe som må arbeides med kontinuerlig. FN har derfor invitert til en ny konferanse mot rasisme i Sør-Afrika i begynnelsen av september. Thorbjørn Jagland reiser til Sør-Afrika på lørdag 1. september - men har han og Norge noe å bidra med på denne konferansen?

Debatten før konferansen har dreid seg mye om to tema. Det ene er Israels politikk overfor Palestina. Det andre er hva slags type erstatning eller unnskyldning som skal gis etter tidligere tiders kolonialisering og slavehandel. USA truer med boikott hvis dette blir et av diskusjonstemaene på konferansen i Sør-Afrika. Mens land i nord, først og fremst i Vest-Europa og Nord-Amerika, mener at vi ikke må låse oss fast i historiske forklaringer, mener land i sør at kolonialisme og slaveri er av stor betydning for dagens rasisme.

Men i USA har mange afrikanere fremhevet at de ikke er interessert i finansiell kompensasjon. For dem er det viktigere at de skal få likeverdig tilgang til det offentlige liv, utdannelse, arbeid og deltakelse i samfunnet. FN-konferansen mot rasisme bør derfor vedta å opprette en arbeidsgruppe som kan se på hvordan verdenssamfunnet kan rette opp litt av de skadene kolonialisering og slavehandel har påført Afrika og Asia og deres innbyggere.

Kompensasjonen kan bestå av å bygge opp kunnskapsbaser, styrke forskning og utdanningen på området. På denne måten kan flere få kunnskap om tidligere tiders slavehandel og kolonialisme, og det kan dokumenteres klarere hvordan disse overgrepene har betydning for levevilkårene for afrikanere og asiater i dag.

Spørsmål om Israel skal være med i de endelige dokumentene, synes å være det vanskeligste punktet å komme til enighet om. En rekke arabiske land mener at en FN-konferanse mot rasisme ikke kan overse Israels diskriminerende politikk overfor palestinerne, og de ønsker å sette likhetstegn mellom sionisme og rasisme. Israel og USA har på sin side truet med å boikotte konferansen hvis ikke alle henvisninger til Israel fjernes fra erklæringen og handlingsplanen. Men hva sier Norge i forhold til disse spørsmålene? Hva slags innspill har den humanitære nasjonen Norge gitt i debatten foran konferansen? Stillheten har vært øredøvende! De norske standpunktene blir holdt tett til brystet. Hva Norge mener om de mange temaene som blir tatt opp på konferansen, er dermed unndratt offentligheten! Dette er rett og slett ikke et demokrati verdig!

En rekke henvendelser til representanter i den norske delegasjonen har ikke resultert i annet enn henvisninger til at dette er en prosess hvor Norge er i dialog med EU for å komme frem til enighet. Et av argumentene for å stille seg utenfor EU-medlemskap har vært å kunne stå alene som en selvstendig nasjon, for å kunne mene noe på den internasjonale arenaen. I praksis gjemmer Norge seg bak det mektige EU, uten å protestere mot EUs konservative holdninger.

Når Norge har hevet sin røst i forberedelsene til FN-konferansen, har det blitt fokusert på urfolksrettigheter, det vil si for Norges del samiske rettigheter. Dette er med på å ta oppmerksomheten vekk fra hvordan andre befolkningsgrupper blir behandlet i Norge. På den ene siden har vi kvenene, som har levd i Norge i uminnelige tider. De mener derfor de har den samme retten som samene til å kalle seg urfolk. At norske myndigheter har en tendens til å glemme denne gruppen, blir tydelig illustrert når Bjørnar Seppola fra Norske Kveners Forbund påpeker dette på et åpent møte den 19. juni overfor Thorbjørn Jagland. Utenriksministerens utlegging om hva Norge har gjort for samene, uten å nevne ordet kven en eneste gang, beroliget ingen som er bekymret for kvensk språk og kultur.

På den andre siden har vi den delen av den norske befolkningen som har litt mer pigment i huden enn den jevne nordmann og navn som Ola og Kari synes det er vanskelig å uttale. I et demokratisk samfunn blir ingen utestengt fra arbeidsmarkedet, boligmarkedet eller utesteder på grunn av hudfarge eller religiøs tro. Men vi vet at det også i Norge finnes mange tilfeller av diskriminering på arbeidsmarkedet, boligmarkedet, utesteder. Dette er, sammen med tilfeller av forskjellsbehandling i grensekontrollen og annen offentlig trakassering, med på å svekke demokratiet i Norge. Og med på å forklare hvorfor Norge ikke ønsker å ratifisere FN-konvensjonen for beskyttelse av immigrantarbeidere og deres familier.

Mennesker som er på flukt fra forfølgelse og kommer til Norges grenser, blir av norske myndigheter kalt for asylsøkere. Disse menneskene er dermed fratatt mange av sine menneskerettigheter til de eventuelt får innvilget asyl i Norge. Dette kan gjelde adgangen til arbeid og utdanning, samt å bestemme bosted. Dette er klart i strid med FNs menneskerettighetserklæring. Ifølge en fersk doktoravhandling bryter Norge FNs flyktningekonvensjon på flere punkter. På grunn av innfløkte visumregler for personer fra uønskede land, må asylsøkere benytte seg av falske dokumenter og menneskesmuglere for å komme seg inn i Norge. Samtidig som Norge ikke vil behandle søknader om asyl før asylsøkeren allerede befinner seg i landet. Ganske snedig! I Bente Puntervold Bø sin doktoravhandling kommer det frem at det er store mangler i de rettslige kravene. Mange søknader avslås på et generelt grunnlag, og begrunnelsene tilfredsstiller ofte ikke forvaltningslovens krav.

Det er derfor kanskje ikke så rart at vi ikke hørte noen protester fra Norge da alle referanser til FNs flyktningekonvensjon ble fjernet fra FN-konferansens handlingsplan. Konvensjonen som skulle beskytte dem som mer enn noen andre blir utsatt for rasisme, er dermed utelatt fra FN-konferansen mot rasisme! Det spørs om alle stemmeberettigede i Norge er enige om at denne skandalen burde forbigås i stillhet.

Det er først i de siste tiårene at den norske staten har innrømmet at Norge kan være et flerkulturelt samfunn. En knallhard fornorskingspolitikk gikk lenge spesielt utover samer, kvener og sigøynere/romani-folket. Selv om det har vært store framskritt i norsk politikk på dette området, er det fortsatt en lang vei å gå for å skape et likeverdig samfunn for romani, samer, kvener og andre minoriteter i Norge.

FN-konferansen skal vedta en politisk erklæring og en handlingsplan som skal være både framtids- og handlingsrettet. Det er viktig å være klar over at en FN-konferanse ikke er et enkeltstående arrangement, men en prosess som inkluderer flere forberedende møter og utvikling av strategi- og lobbydokumenter, samt utvikling av handlingsplan og erklæring fra selve konferansen. Møtet i Durban er kun ett av mange viktige stoppested i en prosess som også vil fortsette etter konferansen i Sør-Afrika.

I denne prosessen er også norske ikke-statlige organisasjoner (NGO) involvert. Dette er del av norske myndigheters ønske om å inkludere det sivile samfunn i internasjonale prosesser, for å styrke deltagerdemokratiet. Men så lenge Norge ikke er interessert i å offentliggjøre norske posisjoner, er det vanskelig å påvirke forhandlingene.

Det kan ikke være noen tvil om det er moralsk og prinsipielt riktig å ta et oppgjør med fortiden med en form for beklagelse eller unnskyldning for kolonialismen og slaveriet. Men heller ikke her har Norge kommet med noen kreative innspill som kunne ført debatten videre. Det virker som om Norge er mer opptatt av å fremheve sin innsats for samene i Norge, enn å finne konkrete løsninger på hvordan man kan bli kvitt rasismen. Og selv om Norge flagger urfolksaken høyt, har de vært tilbakeholdne med å si noe om urfolks rett til land og vann. Dette kan jo slå tilbake på norske interesser for mineraler på Finnmarksvidda!