Foto: Petrolium Records
Foto: Petrolium RecordsVis mer

Anmeldelse: Greni - «Pop Noir»

Øystein Greni står fjellstøtt

Ærlig og veldreid solodebut. 

ALBUM: Øystein Greni har parkert et av norsk rocks flaggskip, BigBang, på ubestemt tid. Hovedpersonen selv har opplagt ingen planer om å forsvinne ned i California-solnedgangen med gitaren på ryggen med det første. Godt er det. «Pop Noir», Øystein Grenis første soloalbum, vitner om at han fremdeles har mange fine sanger igjen å skrive.

« Pop Noir »

Greni

5

Plateselskap

Petrolium Records

Nå låter det tidvis umiskjennelig bigbangsk – noe annet ville vært rart all den tid Greni både er en veldig særpreget låtskriver og sanger. Men det blir fort tydelig at han har planer om å stikke innom et par musikalske kriker og kroker han ikke har styrt moderbandet inn i tidligere.

Det er kanskje friheten til å ikke måtte passe inn et format som gjør at «Pop Noir» føles såpass tøylesløs og avslappet. Greni har på sett og vis ikke noe å bevise lenger og kan dermed gjøre akkurat det han vil. Plata høres først og fremst ut som noe han har gjort for sin egen del. I positiv forstand.

Musikalsk er han høyt og lavt: Soul, gospel, americana, pop, – tja, noen av låtene tenderer nesten AOR. Et semi-eklektisk uttrykk til tross, det er en fin tråd i plata som i overveiende grad domineres av de vare øyeblikkene.

«Can I Be The Song» høres Greni ut som the missing link mellom Neil Young og Roy Orbinson. Det er vekselvis nedstrippet og voldsomt, sakralt og uendelig vakkert både i ord og toner. I «Dream and Drive», en søkende og gitardrevet sak som er platas lett støyende midtakse, får Greni vist frem sine fineste stemmekvaliteter. Det er inspirert og vakker. «You’ll Be Fine» er velrundet og myk radiorock som varmer i sjela, mens «Hold» er orkestrert soul-pop av fineste merke.

Alt er dog ikke melankoli og krabbegir, «You Got It» er funky motorveirock som med utagerende synthbruk skjeler i retning Toto og Foreigner, mens åpningeslåten, «Chameleon», svøper deg i et varmt pust av vestkyst og Fleetwood Mac. Verdt å nevne er også fine bidrag fra Anne Lise Frøkedahl og Jonas Alaska i henholdsvis «Botanical Gardens» og «Sleep».

Men mest av alt er «Pop Noir» et album som ikke skal plukkes og analyseres for mye i. Det handler først og fremst om ærlig låtskriving som bruker de verktøyene man har for hånd der de måtte passe. Og det er nettopp derfor plata fungerer så godt som den gjør - det ligger hele veien en genuin og utilslørt formidlertrang i bunn som gjør at låtene står fint ved siden av hverandre selv om de kan plasseres i det eller det musikalske sporet.

Om jeg hadde hatt en bil med cabriolet, så vet jeg hvilke plate som hadde fått mest spilletid denne våren.