Øystein Lønn er nummer 16

Hvorfor er «Thranes metode og andre noveller» noe av vår tids beste litteratur?

Den språklige mesterkloa er i sving fra første avsnitt, presist beskrivende og med pauser til det usagte. Halvannen side ut i tittelnovellen «Thranes metode» har Øystein Lønn etablert grunntemaet, risset opp fortellingens fysiske rammer og introdusert hovedpersonene Thrane og Mol. Alt på en måte som gjør at du akkurat der og da ikke kan forestille deg å gjøre noe som helst annet enn å lese videre.

Det er sånt det blir Kritikerpris, Bragepris og - noen år seinere, for en annen novellesamling - Nordisk Råds litteraturpris av.

Hverdagsdrama

«Thranes metode og andre noveller» består av den lange tittelnovellen pluss fem korte tekster. Alle handler om «vanlige» mennesker som overlever som best de kan, mer eller mindre merket av livets kilevinker, i en tilkjempet normalitet på utrygg avstand fra den eksistensielle avgrunnen.

Figuren Thrane er en rastløs sjel på jakt etter stabilitet og kjærlighet. Samtidig frykter han nye oppbrudd, kanskje nye svik, og, sin metode tro, vil han helst vike unna når kvinnen han er fascinert av, den svært gifte Mol, med ett blir oppnåelig.

Rundt Thrane og Mol fungerer et lite persongalleri på samme vis som bi-temaene i en sonate eller symfoni-sats, og tilfører dynamikk og dimensjoner til det som egentlig er et lite hverdagsdrama i en småby et sted i Norge. Den jazzorienterte Lønn lar Charles Mingus\' musikk («Money Jungle») klinge med i novellen, svært passende og kanskje som en insider-referanse: Mingus kalte sin selvbiografi «Beneath The Underdog», og nesten alle personene i disse novellene er «underdogs», stilt overfor livet.

Overlevelse

I «Mårfellen» handler det om et ektepar forsøker å holde seg selv og forholdet flytende på morkne livbøyer av daglige gjøremål og ufarlige samtaler. Mannen med kortene» er tre overlevelsesmetoder i skjør samklang; i «Rørtangen» møter vi kvinnen som stjeler for å ta igjen alt hun ikke fikk, mens «Det er så jævlig stille» er et nytt samliv i fritt fall med kvinnens desperate håp om en Syden-ferie - en metafor som går igjen i alle novellene - som et urealistisk redningsnett.

NOVELLEMESTER: «Lønn tyner øyeblikket, til spenningen er nærmest uutholdelig.» Fra Dagbladets anmeldelse i 1993. Foto: TRULS BREKKE Vis mer

Den avsluttende «Jeg tror du skal gå nå, Georg», er en klassisk hardkokt-scene fra en nattåpen kafé der en tilfeldig gjest (Georg) intetanende er på randen til å bli trukket inn i en lyssky affære. Hvordan vi får vite det, antyder Lønn på karakteristisk vis gjennom en eneste setning når en skummel type i kafeen spør en uforstående Georg: «Hvor har du sakene?»

Og kanskje er nettopp antydningene, sammen med pausene, den finstilte humoren og presisjonen det fineste i Lønns metode. «Play what\'s not there,» lød en gang Miles Davis\' råd til en yngre medspiller. Øystein Lønn skriver «what\'s not there», og, for å bli i jazzen: Mer coolt swingende enn nesten noen annen norsk forfatter.