OVER HAVET: - Vi har vent oss til å ta sivilisasjonen for gitt. Derfor er vi ikke lenger på vakt når barbariet marsjerer, skriver artikkelforfatteren. Her reddes en båt med migranter ut av en overfyllt båt utenfor kysten av Libya 5. mars i år. Foto: AP Photo/Santi Palacios
OVER HAVET: - Vi har vent oss til å ta sivilisasjonen for gitt. Derfor er vi ikke lenger på vakt når barbariet marsjerer, skriver artikkelforfatteren. Her reddes en båt med migranter ut av en overfyllt båt utenfor kysten av Libya 5. mars i år. Foto: AP Photo/Santi PalaciosVis mer

Debatt: Europas møte med flyktningkrisa

På flukt fra døden

Den unge mannen ble ufrivillig øyenvitne til at et titalls mennesker døde i bølgene. Kunne han ha gjort noe? Det diskuterte vi aldri, for vi visste begge svaret.

Meninger

Hvem er folket? Det er kanskje det mest vesentlige spørsmålet akkurat nå, i en tid der populismen stormer fram i Europa og USA hevder å være folkets eneste sanne representant.

Populistene framstiller folket som en harmonisk sammenhørende masse, som alltid har retten på sin side. Alle som er uenige med folket er automatisk frakjent enhver demokratisk legitimitet. Folket kan ikke ta feil, og beviset leveres i form av to giftetiketter som festes på alle som befinner seg i opposisjon: Han eller hun tilhører eliten eller er unasjonal. I stedet for folket foretrekker jeg den mer nøytrale, sosiologisk klingende betegnelsen befolkning, men jeg er veldig klar over at den ikke lenger er politisk gangbar. Man skal bøye seg for folket og selvanklagende slå seg selv i hodet og gjøre bot for at man bruker ord med flere stavelser, og derfor må tilhøre eliten.

Enhver befolkning rommer både helgener og drittsekker, og de mange som befinner seg midt imellom. Heldigvis er både helgenene og drittsekkene i mindretall. Helgener kan med sin idealisme føre demokratiet på villspor, drittsekkene arbeider systematisk for å undergrave det. Motsetningene går igjen i hver enkelt av oss. Vi er daglig stilt overfor et valg mellom ufølsom likegyldighet når det kommer til mennesker i nød og et alternativ jeg ikke vil smykke med betegnelsen godhet, men noe mer moderat. Et minimum av medmenneskelighet, innlevelse og det å være lydhør. Det valget går igjen, ikke bare i våre personlige liv, men også i måten vi velger å forvalte samfunnet på. Vi kan kalle det kampen mellom barbari og sivilisasjon. Den kampen har aldri blitt vunnet en gang for alle. Den må tas av hver eneste nye generasjon, men vi har vent oss til å ta sivilisasjonen for gitt. Derfor er vi ikke lenger på vakt når barbariet marsjerer. Enhver som taler flyktningenes sak blir fortalt at han eller hun har en naiv og idealistisk menneskeoppfatning. Man må skynde seg å forstå at det alltid er meningsmålingene som får det siste ordet. For folket kan ikke ta feil.

Jeg kan ikke la være å tenke på en ung afghansk mann jeg sammen med Anders Hammer traff forrige sommer i Kabul. Han fortalte om sin flukt til Europa. Den fant sted den store flyktningsommeren i 2015. Da han nådde punktet i fortellingen der han skulle fortelle om turen over Middelhavet fortrakk ansiktet han seg, og han måtte ta seg sammen for å fortsette. Han ble fraktet over havet i en gummibåt der det befant seg 40 passasjerer, selv om båten bare var beregnet på halvparten. Gummibåten de reiste i følge med lå også tungt i vannet og midt på havet begynte den å ta inn vann. Fartøyet sank på få minutter, og den unge mannen ble ufrivillig øyenvitne til at et titalls mennesker døde i bølgene.

Kunne han ha gjort noe? Det diskuterte vi aldri, for vi visste begge svaret. Hadde han eller en annen rakt ut hånden, ville deres medmenneskelige behov for å hjelpe ubarmhjertig ha ført til at flere døde. Den allerede overfylte gummibåten der han oppholdt seg, og som ved et mirakel holdt seg flytende, ville straks ha forsvunnet i havet. Båten var full, det var ikke plass til flere. Den unge flyktningen hørte til blant de overlevende, og jeg så prisen for overlevelsen i øynene hans. En skyldfølelse som vil hjemsøke ham resten av livet.

Jeg vil gjerne spørre om Europa i disse årene vil være i den samme uløselige moralske konflikten som den unge flyktningen? Er kontinentet vårt en redningsbåt i nød, der bare det å redde en enkelt druknende fra døden vil sette alle våre liv på spill? Vil våre nei til flere flyktninger virkelig være rasjonelt begrunnet, eller er det lov å spørre om motivene?

Jeg tror ikke at de oppriktige fremmedhaterne utgjør flertallet av befolkningen. Derfor forstår jeg heller ikke hvorfor flertallet av de politiske partiene og mediene gjør seg til en megafon for fremmedfiendtligheten. Anstendigheten er ikke et venstreorientert monopol. Hvem taler på vegne av de borgerlige velgerne som opplever et voksende ubehag ved vår militante flyktningpolitikk? Skal vi alle snakke populismen etter munnen eller skal vi våge å motsi den?

Kanskje er det på tide å gjøre oppmerksom på hva den tyske populismeeksperten Jan Werner-Müller nylig skrev i Dagens Nyheter: Intet sted kommer populismen til makten ved egen hjelp. De populistiske partiene som taler i flertallets navn, har aldri flertallet bak seg. De kommer kun til makten dersom partiene på midten bøyer seg.

At de utgjør et naturgitt flertall av befolkningen er en illusjon som sitter i hodet på populistene selv. Det tragiske er at det også er en illusjon blant dem som befinner seg på midten politisk. Partiene som befinner seg der er med på å legitimere ekstremismens menneskesyn. Hatets og mistenkeliggjøringens retorikk blir den eneste måten det snakkes på.

Hva var det nå den tyske forbundskansleren Angela Merkel sa flyktningsommeren 2015: ”Wir schaffen das!” Vi klarer det, vi makter det, vi er store nok. Nå trer den neste selvmordskandidaten fram i tysk midtpolitikk, sosialdemokratiets nye kandidat til kanslerposten, Martin Schulz. I et intervju med ukemagasinet Der Spiegel kunne selvmordskandidaten like godt ha lest opp sitt avskjedsbrev. Han uttalte følgende: ”Det flyktningene bringer med seg er verdt mer enn gull. Det er noe som i de senere år har glippet mellom fingrene våre. Det er den urokkelige troen på drømmen om Europa”. Ingen politiker i verken Danmark, Norge eller Sverige kunne i dag drømme om å uttale disse ordene. Men kandidaten til et av de viktigste valgene i Europas største land tør.

Noen ganger berøver historien mennesker alt. Det kunne vært definisjonen på en flyktning. Et menneske hvis liv historien har stjålet. Det er den svært ubehagelige innsikten vi har lyst til å fortrenge når vi konfronteres med flyktningstrømmen. I et glimt aner vi at vi ikke er våre egne skapere, men befinner oss i hendene på en nådeløs vandal som ikke arbeider med en meisel, men med en hammer.

Var det ikke her hos oss, på vårt kontinent, at frihetsfakkelen ble tent og fraktet over havet til Amerika? Er det ikke slik at en fakkel bare brenner dersom den konstant blir holdt ved like? Er det ikke nå vi må forstå at mørket bak en lukket dør gjør demokratiet mindre, mens lyset fra en åpen dør gjør det større?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook