GOD DEBUT: Bente René Linmo (28) er fra Trondheim, og har blant annet studert Nidarosdomens historie og kultur. Det drar hun nytte av når hun debuterer som forfatter med «Vidina», første bok i en ny fantasyserie. Foto: NED ALLEY
GOD DEBUT: Bente René Linmo (28) er fra Trondheim, og har blant annet studert Nidarosdomens historie og kultur. Det drar hun nytte av når hun debuterer som forfatter med «Vidina», første bok i en ny fantasyserie. Foto: NED ALLEYVis mer

På den andre siden

To nye, norske serier frir til leserne med action og mystikk.

ANMELDELSE: Ja, så liker ungdom action. Men må vi ri toppen av bølgene så sjøsprøyten står hele tida? Spørsmålet er litt urettferdig, for fantasybøker sparer sjelden på effektene.

Men jeg tror det går an å skrive spennende fortellinger, og samtidig dykke litt under overflaten hos personene.

To helt nye, norske fantasyserier har kommet den siste måneden, og den ene lykkes - litt - bedre enn den andre.

Likhetene mellom Mari Moen Holsves «Halvgudene» og Bente René Linmos «Vidina» er mange. Omslagene, personene, plottene, ja, til og med forfatterne ligner. Så følger de i stor grad oppskriften for fantasybøker.

UNG VETERAN: Mari Moen Holsve (24) har allerede rukket å gi ut tre fantasybøker for ungdom. «Halvgudene» er første bok i en ny serie. Foto: CAPPELEN DAMM Vis mer

«Halvgudene» handler om trillingsøsknene Dina, Balder og Thea, som plutselig utvikler magiske egenskaper. De får vite at moren deres var gud i det parallelle universet Tiladnen, som Holsve har skrevet om i to tidligere bøker. Tiladnen er et ambisiøst univers med en omfattende fauna, geografi og mytologi. Og med unntak av enkelte kjappe løsninger, henger det godt i hop.

Blir pappfigur
Den kjappe fortellerstilen er mer problematisk. Vi raser gjennom fortellingen og rekker sjelden å trekke egne konklusjoner. Det gjentas til det kjedsommelige at Thea er villstyringen, Balder den skoleflinke og Dina den ansvarsbevisste. Resultatet er at flere av personene blir flatere enn de ellers ville vært. Særlig Thea kunne blitt en spennende og annerledes fantasyheltinne, men reduseres litt for ofte til en dum pappfigur.

Mer uvanlig og deilig er derimot mangelen på en gjennomført ond fiende. Det gjør ikke spenningen mindre. Den obligatoriske maktkampen er der, og actionscenene er svært gode.

Men sekvensene imellom flyter ikke like godt. Holsve tøyser litt med sjangeren, og kunne med fordel brukt enda mer humor. Mytologien gir mye å spille på. Det er artig at gudene, som minner om greske og nordiske, er umoralske fyllesvin som bor under havet.

Mindre hastverk
Humor er det enda skrinnere med hos debutanten Bente René Linmo. Men til tross for at språket i «Vidina» er lite originalt og inneholder litt rusk som burde vært fjernet i korrekturen, har det bedre flyt og variasjon, og vi har ikke like mye hastverk. Historien er mindre og bygger seg langsommere opp.

Men dermed får vi bedre tid til å bli kjent med personene. Den viktigste av dem er Aleksander, som sammen med søsteren Emma tilsynelatende tilfeldig dumper over en portal til en annen verden, og møter Nori fra det utstøtte folket Il Virosa.

Fortellingen har noen usannsynligheter: Hvorfor overlater Noris mor den superviktige safiren til en mann hun nettopp har møtt?

Nidarosdomen
Men det er smart å innlemme Nidarosdomen og spøkelset i fortellingen. Det gir historien relevans og særpreg, og kan godt utnyttes mer.

Slutten har en overraskende vri, som antyder at serien kan ta en litt utradisjonell vending.

Etter de første bøkene å dømme, maler Holsve på et større lerret enn Linmo. Hun viser også et mer bevisst forhold til sjangeren, og utnytter det gjennom henvisninger og intertekstualitet. Men Linmo har et bedre grep om språket og dramaturgien, og når alt kommer til alt gjør det hennes bok hakket bedre og mer spennende.