FEIL FOKUS: Liv Jessen er leder for Prosenteret. «Etter 29 års offentlige bevillinger anser Prosenteret det stadig som viktigste oppgave å vedlikeholde prostituerte,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Truls Brekke
FEIL FOKUS: Liv Jessen er leder for Prosenteret. «Etter 29 års offentlige bevillinger anser Prosenteret det stadig som viktigste oppgave å vedlikeholde prostituerte,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Truls BrekkeVis mer

På villspor

Prosenteret bør hjelpe folk ut av prostitusjon, ikke gjøre dem avhengige av å lappes sammen med te, kondomer og samtaler med forståelsesfulle sosialarbeidere.

Norge beundres internasjonalt for sin sterke likestillingspolitikk. Særlig kriminaliseringen av horekunder lyser opp. Politikerne har sendt et klart signal: Prostitusjon er et sosialt og likestillingsmessig problem, kvinner og menn har samme verdi og menneskets seksualitet er ikke en salgsvare. Prostitusjonsprosjekters viktigste oppgave er derfor å støtte mennesker i å forlate prostitusjon.

Jeg har som prosjektleder i et dansk prostitusjonsprosjekt samarbeidet med nordiske kolleger, herunder Prosenteret i Oslo, fra 2000- 2004. Og har undret meg. For mens danske og svenske sosialarbeidere sammen med norske Nadheim fokuserte på å motivere prostituerte til en bedre framtid, med jobb og stoffrihet, var Prosenterets dagsorden en annen: å idyllisere den glade horeheltinne og belære oss andre om at vi tok feil når vi konkluderte med at prostitusjon var skadelig for størsteparten av de prostituerte vi hadde kontakt med.

Mens vi drev sosialarbeid, drev Prosenteret politikk: De prostituertes største problem var oss moralske og bedrevitende sosialarbeider som stigmatiserte prostituerte ved å snakke om alternativer til prostitusjon og ta utgangspunkt i håpet om et bedre liv. Prosenteret var opptatt av prostitusjonsbevarende sunnhetstilbud, ikke av å utvikle exittilbud ut fra empirisk viten om prostitusjonens livsødeleggende skadevirkninger. Mens vi andre forsøkte å skape forandring og håp om et bedre liv for brukerne, var Prosenterets ledestjerne en virkelighetsfjern og idylliserende idé om at brukerne var de egentlige ekspertene, som man burde beundre og dyrke som framskrittets oversette idoler.

Prosenteret reiste - både før og etter den norske kriminaliseringen av horekunder - til utlandet og talte mot de gode erfaringene med en sexkjøpslov, og for «sexarbeid». Framfor, som Norges representant på bakgrunn av norsk prostitusjonspolitikk, å formidle erfaringer om de alvorlige skadevirkningene og hva man kunne gjøre for å støtte prostituerte i et liv uten misbruk, seksuell utnyttelse, dårlig økonomi, dårlig fysisk og psykisk helse, og lav eller ingen utdannelse. Nei, de prostituerte var godt tjent med å være «sexarbeidere», mange sa jo at de likte «jobben» sin, påsto Prosenteret: «Åh, glem ikke nyansene», og «de stakkars stigmatiserte horene» var daværende leder Liv Jessens yndlingssetninger de åra. Og det skattefinansierte og mektige Prosenteret drev mange prosjekter som skulle vedlikeholde de prostituerte, men ingen som fikk dem ut av sexindustrien.

Et eksempel: En menneskerettsadvokat fra Bangladesh besøkte Prosenteret sammen med blant annet meg i 2001, tror jeg det var. Hun fikk nok av Liv Jessens salgstaler om hvor gode relasjoner senteret hadde med de glade prostituerte i hele Norge og spurte indignert: Jammen, redder dere ingen prostituerte UT av prostitusjonen? Da Liv Jessen svarte «nei, det er ikke vår oppgave», forlot hun møtet i sinne. For en kvinne fra et land hvor tusenvis av sexslaver ble solgt til den internasjonale sexindustri, var Prosenterets prostitusjonsforherligende holdning for sterk kopp te. Utenfor Prosenterets dør støtte vi på forhutlede utenlandske gateprostituerte.

Prosenteret har eksistert i 29 år på offentlige bevillinger. Det bør derfor naturligvis være à jour med sosiale tiltak som matcher landets lovgivning og alle prostituertes behov - med særlig vekt på exitprogrammer bygget på erfaringer fra kvinner som har kommet ut av prostitusjonen. Men en kikk på senterets hjemmeside gir snarere et inntrykk av en institusjonskultur som har størknet i sin egen selvforståelse.

Kun ett enkelt sted på Prosenterets hjemmeside snakkes det om støtte til å forlate prostitusjon. Til gjengjeld er det en hel sides veiledning i hvordan man unngår å samarbeide med politiet, selv om norsk politi faktisk er på de prostituertes side i kampen mot menneskehandlere, halliker og horekunder. Det er sunnhetstilbud i rikt monn om hvordan man kan ta stoff på en helsebringende måte, og om hvordan man unngår å bli smittet med seksuelt overførbare sykdommer. Og masse gratis kondomer og glidekremer, men ingen advarsler om de kjente skadevirkningene ved prostitusjon. Når senteret får ganger nevner voldsfaren, kobles den bare svakt til prostitusjonen og horekundene som begår volden.

Prostitusjon kalles konsekvent «sexarbeid/jobb» på de sidene som henvender seg til prostituerte. Jobb- og utdannelsesveiledning formidles slik: «Det er du som vet hva som er dine sterke sider, interesser og evner.»

Etter 29 år burde senteret vite at mange kvinner ender i prostitusjon nettopp fordi de ikke kjenner sine sterke sider og evner. For de er ofte vokst opp med vold, seksuell utnyttelse og et derav følgende ødelagt selvfølelse og manglende reelle valgmuligheter. Det bør være det sosiale arbeidets utgangspunkt, ikke forherligelsen av den prostituerte kvinnes overlevelsesevne, så sosialarbeidere kan få ideologisk legitimitet og bevare oppfattelsen av horen som heltinne.

Og hva med lenker? Senteret lenker bare til interesseorganisasjoner i Europa som støtter Prosenterets ideologi om legalisering av hallikvirksomhet og prostitusjon som «sexarbeid» - en ideologi som har spilt fallitt i de landene som har implementert den og som går rett imot norsk prostitusjonspolitikk. Skal ikke et statlig/kommunalt senter støtte opp om sitt lands politikk? Og informere nøkternt om utenlandske organisasjoner, selv om man er uenige med disse?

Hvor er Prosenterets målrettede exitprogram? Hvor er erfaringene fra tidligere prostituerte? Hvor er advarselen mot prostitusjonens skadevirkninger? Hvor er undervisningsprogrammene til horekunder som ønsker hjelp til å slutte å kjøpe sex?

Prostitusjonsprosjekter bør bære håpet høyt og styrke sine brukere, framfor å konservere mennesker dypere inn i prostitusjon og avhengighet av å bli lappet sammen med te, kondomer, statlig fiksehjelp og samtaler med forståelsesfulle sosialarbeidere. Exitprogrammene bør være helt framme på førsteplassen, man bør fokusere sterkt på dem som vil slutte i sexindustrien, men som ikke vet hvordan. For prostitusjon er med Prosenterets egne ord en handling, ikke en egenskap.

Prosenteret tar ikke denne oppgaven. Enten av politisk-ideologiske grunner, eller så er de bare ikke dyktige nok. Derfor er debatten om Kvinnegruppa Ottars 8. mars-parole «bedre hjelpetiltak - nedlegg Prosenteret» et verdifullt og nødvendig innspark i den sosialpolitiske debatten. Kanskje skal man lufte ut i lokalene. Kanskje kan skattebetalernes penger brukes på en mer effektiv og verdig måte enn de blir i dag - til gagn for de sosialt utsatte og for likestillingen.